OPPVÅKNING: I våre dager pågår det derimot en dramatisk oppvåkning blant kristne over hele verden. Dette er en oppvåkning hvor man erkjenner at Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, og at denne står ved lag i dag, skriver Dag Øyvind Juliussen. Bildet er fra IKAJs støttemarkering utenfor Stortinget i 2013. 
  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

Kirken som bygger mur

fredag 23. september 2016

Kristenliv

Reelt sett mener faktisk Den norske kirke at dette sikkerhetsgjerdet må fjernes.

Denne uken arrangerer Den norske kirke sin årlige «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel». Årets kampanje går under tittelen «Bygg broer, ikke murer» hvor man hamrer løs på Israel som bygger det som av arrangørene omtales som «separasjonsmur». Man ber om «broer av forståelse», men bygger selv en mur mot jødene.

LES: Kaller kirkeuke for anti-israelsk

Det mørkeste kapittelet i vår kirkehistorie er behandlingen av jødene. Tidlig i kirkens historie utviklet det seg en erstatningsteologi som åpnet portene for forakt og hat mot dette folket. Grusomheter har blitt utført mot dem i Jesu navn opp igjennom historien.

I skrivet «Kristenhetens skyld ovenfor det jødiske folk» fra De Evangeliske Mariasøstre sier Søster Pista det slik: «Gjennom vår ukristelige holdning og opptreden har vi kastet spott og skam på Jesu navn og gjort det til noe avskyelig for Hans eget folk, jødene». Flere av eksemplene i denne artikkelen er hentet fra deres skriv.

Paulus advarer klart og entydig mot en kirkelig arroganse og forakt mot det jødiske folk i Romerbrevet 11, likevel var det nettopp dette som kom til å prege kristenheten.

I det såkalte Barnabasbrevet, som oppstod i Syria omkring år 130, var det fullt av antijødisk polemikk. Her var Guds pakt med jødene var for alltid tapt. Kirkefedrene forkynte det samme budskapet. Den kjente Johannes Chrysostomos proklamerte at det finnes «ingen soning, ingen ettergivenhet og ingen tilgivelse» for jødene. «Gud hater dere», slo han fast.

LES OGSÅ: Norsk kirkebråk om Israels mur

Århundrer senere fryktet Jerusalems jøder for korsfarerne og låste seg inn i synagogen, der alle de 969 menneskene ble brent til døde. Korsfarerne mente de hevnet Kristi død, og utenfor marsjerte de «rundt de skrikende, brennende menneskene og sang: Kristus, vi tilber deg! Samtidig løftet de sine korsfarer-kors høyt opp i luften».

En av deres ledere, Raymond av Aguilers, siterte Salme 118, 24: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den.» Massakren ble utført med overlegg, Jerusalem skulle bli en kristen by.

På 1200-tallet anklaget man jødene for å stjele nattverdsbrød (hostier) og for å gjennombore dem med kniver eller knuse dem i morteren. Dette førte til massakre på jøder i Syd-Tyskland. Disse spredte seg videre både i Tyskland og til Østerrike. Ifølge beregninger ble 100.000 jøder drept.

Å pine jøder var ofte et høydepunkt under karnevalsfeiringen før fastetiden. I middelalderens Roma ble det svakeste medlemmet av den jødiske menighet skjøvet naken inn i ei tønne med utstående spiker og rullet nedover en skråning for å dø. Jødene ble tvunget til å se på sin trosfelles martyrium. Eksemplene og tilfellene på kirkelig jødehat og forfølgelse er dessverre så altfor mange.

Reformasjonen brakte dessverre ingen reformasjon i synet på dette folket. Forakten og fiendskapet fikk fortsette i store deler av kirken. Imidlertid fantes det en åre blant kristne i England som forstod Bibelens budskap om dem.

LEDER: Kirkeuka mot fred

Allerede på 1500-tallet forkynte puritanerne i England om at jødene en dag skulle vende hjem til sitt hjemland. På 1700-tallet uttalte Sir Isaac Newton at jødene en dag skulle komme hjem til Sion etter å ha studert Daniels bok. Dessverre tilhørte disse unntakene.

I våre dager pågår det derimot en dramatisk oppvåkning blant kristne over hele verden. Dette er en oppvåkning hvor man erkjenner at Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, og at denne står ved lag i dag. Denne oppvåkningen innebærer også erkjennelse av at frelsen, Guds Ord og Jesus selv kommer fra dette folket. Man forstår at vi står i gjeld slik Paulus presiserer i Romerbrevet kapittel 15 vers 27.

Dessverre er det dog deler av kristenheten som ikke har tatt denne siden av Guds ord innover seg, heller ikke vår felles tragiske kirkehistorie. «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» er et tydelig utrykk for dette.

1. Når kampanjen hamrer løs på Israel fordi de har bygget en sikkerhetsinstallasjon som stopper terrorister uten å adressere terroristene, er det i beste fall en kraftig ubalanse. Hvordan kan Den norske kirke unngå å erkjenne tragediene og traumene som rammer Israel når fortauskafeer, busser og diskoteker blir sprengt i filler?

2. Statistikken er entydig klar på at sikkerhetsgjerdet stopper terroristene. I Israel er det bred enighet om at sikkerhetsgjerdet er nødvendig og at det stopper blodsutgytelsene i landets gater. Reelt sett mener faktisk Den norske kirke at dette sikkerhetsgjerdet må fjernes. Konsekvensen blir at nye liv rammes, både jøder og arabere, kristne og muslimer.

3. Når denne kampanjen kommer fra kirken og man blander det hele sammen med bønn og Jesu ord, blir det direkte usmakelig. Det uttrykker en mangel på sensitivitet ovenfor jødene og vår historie ovenfor dem.