TAUST: Når dette presset slår inn i lokalmenigheten i Dnk og i frikirker og i frie forsamlinger og synliggjøres på de sentrale praktisk-teologiske arenaene, er det lett å gripe til tausheten. Da blir kirken en «blind» veileder, og de som kjemper med sine synder, blir overlatt til seg selv i et «blindt» mørke, mener disse NLA-teologene.  Foto: Marit Hommedal, NTB Scanpix

Kirkesplittelse og splittelsens lokale arena

fredag 22. januar 2016

Dette innlegget er en respons på "Enhet og splittelse i kirken"

Kristenliv

Uenigheten i homofili-spørsmålet angår selve sentrum i vår kristne tro og lære: evangeliet om rettferdiggjørelsen, budskapet om Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus.

Da kirkemøtet i 2007 tillot ansettelse av samlevende homofile i kirkelige stillinger, var dette et vedtak som i praksis innebar en kirkelig splittelse. Etter all sannsynlighet vil det kommende kirkemøtet i april i år vedta en kirkelig vigsel for likekjønnede ekteskap. Den norske kirke vil da gi likekjønnede ektepar sin velsignelse og erklærer dem for «rette ektefolk».

LES: Ønsker skeiv teologi i kirken - åpen for flere enn to i ekteskapet

I og med dette blir det enda tydeligere i det offentlige rom at kirken er dypt splittet i synet på homofilt samliv og ekteskap. To motsatte, innbyrdes uforenelige syn legges til grunn for kirkens lære og liturgi. Kirken taler altså med to tunger når det gjelder synet på homofilt samliv og ekteskap.

Hvorfor er dette kirkesplittende? Dette spørsmålet har vært omtalt og til dels utførlig begrunnet i en rekke offentliggjorte uttalelser og innlegg de senere år, senest i den ennå pågående debatten i Dagen knyttet til MF-professor Harald Hegstads artikkel 18. desember. Det er derfor underlig at Hegstad i et nytt innlegg i Dagen 11. januar etterlyser argumenter for at uenigheten i kirken om homofili og likekjønnede ekteskap skulle være kirkesplittende.

Han viser til at harde diskusjoner og stor uenighet om mange andre både dogmatiske og etiske spørsmål ikke oppfattes som kirkesplittende, men som «meningsforskjeller» eller aksepterte «læremessige forskjeller». Han mener derfor at vi også i homofilispørsmålet må kunne leve med en uenighet innenfor samme kirkelig fellesskap.

Blant mange dokumenter og uttalelser om denne saken viser vi til MFs høringsuttalelse fra 1997 til innstillingen om «Kirkens enhet og troens fundamenter» og til seksjonsrådet for kristendom ved NLA sin uttalelse fra 2000 i den såkalte Dingstad-saken.

Dette er uttalelser som tydelig fremholder at uenigheten i homofilispørsmålet ikke bare skyldes uenighet i synet på et etisk enkeltspørsmål, men uenighet i forståelsen av grunnleggende sider ved kristen tro og lære og av sentrale teologiske tema som skapelse, menneskesyn, kristologi og forståelsen av evangeliet i dets forhold til frelsen.

Uenigheten i homofilispørsmålet angår selve sentrum i vår kristne tro og lære: evangeliet om rettferdiggjørelsen, budskapet om Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus. I evangeliet åpenbares en ny frelsesvei: Alle som tror evangeliet, får syndene tilgitt og blir erklært rettferdige for Gud på grunnlag av det Jesus gjorde i sin soningsdød.

Og rettferdiggjørelsen henger nøye sammen med troens nye liv. Det er derfor ikke mulig «å forkynne rettferdiggjørelseslæren på en slik måte at mennesker som i sin livsførsel bryter med Guds ord, skal kunne tro seg rettferdiggjort uten å ta et oppgjør med sin livsførsel» (sitat fra uttalelsen fra lærerkollegiet på kristendomsseksjonen på NLA i 2000).

Mange, teologer og lekfolk, vil ikke omtale likekjønnet seksuelt samliv som synd dersom det er omgitt av ansvarlighet, troskap og kjærlighet. Men homofilt samliv og ekteskap er i strid med Guds skapergjerning og ekteskapets forankring i den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne (1 Mos 1,26-28; 1 Mos 2,24).

Slik er det også allment tenkt innenfor naturretten. Vender vi oss til Det nye testamente, så bekrefter Jesus ekteskapet som en Guds skaperordning mellom en mann og en kvinne (Matt 19,3-6), og apostelen understreker at homoseksuell praksis er i strid med dette ekteskapssyn og er uforenlig med et hellig liv (Rom 1,26-27; 1 Kor 6,9-10; 1 Tim 1,8-10).

Når ekteskapsforståelsen avviker fra kirkens normative forankring i Skriften som det troverdige og forpliktende vitnesbyrd om Guds vilje og evangeliet i Kristus, blir splittelsen i kirken bare forsterket.

Hvilke konsekvenser får en slik teologisk og kirkelig splittelse for lokalmenigheten når det gjelder forkynnelse, undervisning og sjelesorg? I det følgende skal vi se nærmere på dette spørsmålet. Vi bruker Den norske kirkes (Dnk) praksisarena som eksempel, men det vi sier, har like stor betydning for frikirker og frie forsamlinger. De opplever, eller vil oppleve, det samme trykket på lokalplanet som Dnk dersom de ikke bevisst velger å gå en annen vei enn det biskopene og kirkemøtet i Dnk har valgt.

For det første synliggjøres splittelsen i forkynnelsen av Guds ord som lov og evangelium i møte med mennesker som bryter med det Guds ord sier om rammene for vår seksualitet. Presten/pastoren/predikanten kan velge – i forlegenhet eller med viten og vilje – å unngå å tale om homofilt samliv, slik at spørsmålet om konkret synd på dette området forties.

Mennesker som ikke lever etter Guds vilje, får da ingen trøst og hjelp i evangeliet hvor tilgivelsens gave rekkes ut. På den annen side: Skulle en prest/pastor/predikant likevel våge å tale om dette, da kan de risikere at menighetsrådet/menighetsstyret og andre kirkelige ansatte taler og veileder stikk i strid med det som blir holdt fram på talerstolen. Tilbake sitter en forvirret og splittet menighet.

For det andre trer splittelsen fram i trosopplæringen i barne- og ungdomsarbeidet. Igjen kan det skje på to måter. I engstelse for bråk og uro unngår en å tematisere den kristne samlivsetikken på homoseksualitetens område. En overlater barn og unge til den massive samfunns- og kulturpåvirkning som hele tiden vil fremme aksept av likekjønnet seksualitet.

Dermed står menighetens barn og unge i dette spørsmålet uten en teologisk og kirkelig veiledning om å leve et liv som er «Kristi evangelium» og «Herren» verdig (Fil 1,9; Kol 1,10). Det andre alternativet er at frivillige eller kirkelige ansatte taler tydelig i samlivsetikken om hva som er synd. Da kan en stå i fare for å bli motsagt av menighetsråd/menighetsstyre eller andre ansatte i menigheten. De som blir skadelidende i en slik splittet situasjon, er barn og unge som ønsker å være en Jesu disippel, men som ikke får hjelp til å være en Jesu etterfølger.

For det tredje trer splittelsen fram i sjelesorgen. De som kjemper med sin seksuelle orientering og som søker hjelp i en kirkelig sjelesorg, kan oppleve at den ene sjelesørgeren anbefaler dem å følge sin seksuelle dragning mot samme kjønn bare det skjer på rett tid og på en gjensidig ansvarlig måte, mens den andre sjelesørgeren vil hjelpe dem til å kjempe kampen mot sine syndige seksuelle fristelser og å søke kraft og styrke hos Jesus til å leve et hellig liv.

Slik situasjonen er blitt i vårt samfunn, i mediekulturen og på den kirkelige arena, er den klassiske teologiske ekteskapsforståelsen kommet under et formidabelt press. Når dette presset slår inn i lokalmenigheten i Dnk og i frikirker og i frie forsamlinger og synliggjøres på de sentrale praktisk-teologiske arenaene, er det lett å gripe til tausheten. Da blir kirken en «blind» veileder, og de som kjemper med sine synder, blir overlatt til seg selv i et «blindt» mørke. Det er ikke det som skulle være kirkens kall. Den skulle være verdens lys.