Enhet og splittelse i kirken

Uenigheten om homofili og likekjønnede ekteskap har satt fellesskapet på en hard prøve, både i Den norske kirke og i mange andre kirker verden over. Tross intense samtaler og diskusjoner synes dette 
å være spørsmål kristne mennesker ikke greier 
å enes om akkurat nå.

Dagen har trykket en rekke innlegg som kommenterer min artikkel fra 18. desember om uenigheten om kirkelig vigsel av likekjønnede par skal forstås som kirkesplittende.

I alt har jeg registrert 10 ulike innlegg, noe som vitner om et stort engasjement. Det er ikke plass for å gå inn på alle enkeltheter, men jeg vil forsøke å svare på det jeg oppfatter som hovedpoeng i innleggene.

Utgangspunktet for min første artikkel var at jeg selv hører med til dem som er imot innføring av vigsel for likekjønnede.

Når Bernt T. Oftestad skriver at mitt prosjekt «er å legitimere homoekteskapet ut fra reformatorisk lære» (4. jan.), er det derfor helt uriktig.

Jeg har tvert om argumentert offentlig i mange sammenhenger mot likekjønnede ekteskap, senest i forbindelse med kirkevalget. I den sammenheng har jeg anført mange av de samme argumenter som mine kritikere anfører, både fra Bibelen og fra reformatorisk teologi.

Min artikkel handlet ikke om det, men om hvordan vi skal oppfatte en situasjon der vi ikke makter å bli enige om dette spørsmålet, og der resultatet fra kirkevalget tilsier at Den norske kirke om ikke lenge vil få en liturgi for vigsel av likekjønnede. Her er spørsmålet ikke hva den enkelte mener er den ideelle situasjonen for kirken, men hvordan vi forholder oss til den situasjon som er oppstått.

Min artikkel tok her utgangspunkt i den posisjon som samtlige biskoper i Den norske kirke har inntatt, når de mener at uenighet i ekteskapsforståelsen ikke må være kirkesplittende.

I artikkelen pekte jeg på at det biskopene uttaler seg om er kirkesplittelse ikvalifisert forstand, nemlig slik splittelse som fører til at man ikke lenger kan ha nattverdfellesskap med hverandre. Dette støtter jeg biskopene i.

Men selv om man ikke bryter nattverdfellesskapet, betyr ikke det at uenigheten kan vanskeliggjøre samarbeid på ulike måter. Den foreliggende uenighet handler om dyptgripende spørsmål og må på ingen måte bagatelliseres, selv om man fortsatt har fellesskap i den samme kirke.

At biskopene ikke vurderer den foreliggende uenigheten i ekteskapsspørsmålet som kirkesplittende, betyr ikke at slik uenighet aldri vil kunne være det. Det kommer an på hva uenigheten dreier seg om og hva slags argumenter som brukes. Det biskopene har vurdert er de faktisk foreliggende posisjoner og argumenter, i første rekke slik de finnes innad i bispekollegiet.

Flere har kommentert min bruk av artikkel 7 i Confessio Augustana, der det heter at det «til sann enhet i kirken er (...) nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene».

Blant andre Ragnar Andersen (5. jan.) påpeker at «evangeliets lære» her både omfatter både lov og evangelium. Det er jeg enig i. Det betyr at også uenighet i etiske spørsmål kan være kirkesplittende.

Et velkjent eksempel på det er da Det lutherske verdensforbund i 1984 suspenderte medlemskapet til to sør-afrikanske kirker som støttet og praktiserte apartheid. Det betyr ikke atenhver uenighet om etiske spørsmål må være kirkesplittende, noe jeg forsøkte å få fram gjennom mine eksempler på at kirken ofte har vært uenige om hva som konkret er synd, uten at det har vært oppfattet kirkesplittende.

Noen har videre innvendt mot min bruk av CA 7 at den tar teksten ut av sin historiske sammenheng. Det er både rett og galt. Å forstå hva teksten sier, fordrer naturligvis at man vet hva den betydde i sin historiske situasjon.

Det forhindrer ikke at man ikke også kan spørre hva teksten kan bety i nye situasjoner. I virkeligheten gjør vi det både med bibeltekster og andre tekster hele tiden. Spørsmålet om likekjønnede ekteskap lå utenfor reformatorenes horisont. Det utelukker ikke at teksten kan være til hjelp i dag.

Historisk sett handler CA 7 om det er mulig å være uenig om ulike menneskelige seremonier og ordninger, det man gjerne kalte adiafora. I sitt svar på dette viser artikkelen til at det er evangeliet som holder kirken sammen. Det er en innsikt som kan anvendes også i møte med andre former for kirkelig mangfold og uenighet. For lutherske kirker har CA 7 derfor vært et viktig utgangspunkt for økumeniske samtaler med andre kirker – med sikte på å overvinne tidligere tiders kirkesplittelser.

I slike samtaler har man søkt å finne ut om man kan gjenkjenne det samme evangelium hos hverandre. Med et slikt utgangspunkt har man kunnet finne enighet i det vesentlige, samtidig som man har konstatert at det kan finnes læremessige forskjeller som man ennå ikke har overvunnet, men som ikke er til hinder for kirkelig fellesskap.

Med et slikt utgangspunkt har Den norske kirke del i ulike avtaler med blant andre Den katolske kirke, reformerte kirker, anglikanske kirker og Metodistkirken. Tross fortsatte dogmatiske forskjeller står man sammen om det grunnleggende i troen, og finner derfor ikke lenger grunnlag for å fordømme hverandre eller karakterisere hverandre som vranglærere.

En slik modell har gjerne blitt karakterisert som «differensiert konsensus». Det er verdt å merke seg at det er denne type økumenisk avklaring som ligger til grunn for at Menighetsfakultetet i de senere år har åpnet opp for å tilsette ikke-lutherske lærere.

Også innad i luthersk sammenheng har man lang tradisjon for å akseptere læremessige forskjeller, også på konservativt hold. Det gjelder for eksempel bibelsyn, kirke- og embetssyn, synet på Ordet som gjenfødelsesmiddel, synet på tusenårsriket og så videre. Dette er spørsmål der diskusjonen til tider har gått hardt for seg, men der spørsmålet om kirkesplittelse ikke har blitt trukket fram.

Spørsmålet er altså hva som hindrer oss fra å se uenigheten om ekteskapsforståelsen i det samme perspektiv som vi har forstått uenighet innad i vår egen kirke og i forhold til andre kirker, altså som et alvorlig spørsmål, men ikke som kirkesplittende. Hvis man mener at uenighet i dette spørsmålet står i en annen kategori, må det argumenteres for det.

I en slik vurdering må en gå konkret inn på hva uenigheten dreier seg om. Det handler jo ikke om å sette det sjette bud og all bibelsk samlivsetikk til side, men om noe av det som gjelder ekteskapet mellom mann og kvinne kan utvides til også å gjelde likekjønnede par. Da må man også gå inn på den argumentasjon som anføres av de som man er uenig i.

At man trekker ulike konsekvenser av evangeliet i dette spørsmålet, betyr heller ikke nødvendigvis at man står for et annet evangelium, slik Arne Helge Teigen mener (6. jan.). For vi kan vel være stå sammen om evangeliet, samtidig som vi i enkelte spørsmål (både dogmatiske og etiske) kan være uenige om hvilke konsekvenser vi trekker av evangeliet?

Hvorfor kan det ikke være slik også i dette spørsmålet?

En skal også være forsiktig med å beskylde sine meningsmotstandere for bestemte teologiske standpunkter og motiver som man selv mener er en naturlig konsekvens av deres standpunkt, men som de ikke selv har gitt uttrykk for. Det gjelder enten man beskylder dem for avvik fra nytestamentlig kristologi (Alfsvåg m.fl. 7. jan.) eller at man setter sin egen fornuft over Guds ord (Lillevik 7. jan.).

Uenigheten om homofili og likekjønnede ekteskap har satt fellesskapet på en hard prøve, både i Den norske kirke og i mange andre kirker verden over.

Tross intense samtaler og diskusjoner synes dette å være spørsmål kristne mennesker ikke greier å enes om akkurat nå. Spørsmålet er hvilke konsekvenser en trekker av det. For min del støtter jeg et enstemmig bispemøte som mener vi tross våre meningsforskjeller skal kunne finne en videre innenfor det samme fellesskap i tjeneste for og vitnesbyrd om evangeliet.