Ottosens tvilsomme allierte

Espen Ottosen finner sine allierte blant verdenshistoriens største overgripere når han skal forsvare sin egen ytringsfrihet.

Jeg har i flere år prøvd å gjøre rede for at en stat må bygge på noe, at den ikke kan være schizofren når det kommer til hvilke verdier den skal ha som fundament. Kristendommen ga oss et etisk grunnlag i kampen for ytringsfrihet, kvinners rettigheter og kampen mot slaveriet, det er kort sagt kristendommen som har skapt vår kultur, uansett hvor mye humanistene peker på opplysningstiden.

Utgangspunktet for min kritikk avEspen Ottosen var da også at hans forsvar for islam vanskelig lar seg forene med statens ansvar for å sikre disse verdiene, ikke hvordan vi som kristne skal møte muslimer som medmennesker. Det er en utfordring at Ottosen ikke vil diskutere sak, men heller vil snakke om alle de hyggelige muslimene han har møtt på sin vei.

Den 15. mars fortsetter han med å hevde at jeg vil straffe dem, men han vet det ikke stemmer, jeg har kun tatt til orde for at det er statens plikt å være restriktiv i møte med tanker som vi vet vil bryte ned samfunnet. Men Ottosen tillegger demokratiet andre oppgaver.

I sin kommentar«Vi som er opposisjonelle»(Dagen 5. mars), skriver Ottosen følgende: «Kanskje vil noen påpeke at mange muslimer ikke bare er kritiske til en og annen norsk lov, men faktisk ønsker å bli kvitt demokratiet. En slik innvending er viktig, og vi bør uttrykke sterk kritikk av all udemokratisk tankegods.

Det er skremmende at mange muslimer forsvarer at muslimske land forbyr konvertering eller begrenser ytringsfriheten. Men vi bør også huske at kommunistene i AKP-ml for noen tiår siden arbeidet målbevisst for «væpnet revolusjon». Likevel ble bevegelsen ikke forbudt. Vi bør være forsiktige med å gå inn for at staten kan bruke makt for å stanse meninger vi ikke liker.»

Det er tankevekkende at Ottosen mener at det ikke skal være statens oppgave å beskytte de svakeste blant oss, for konsekvensen av Ottosen holdning er at demokratiets fundament skal være fullstendig relativt, at vi alle skal få kjempe for det vi finner for godt. Men er det en sunn kristen holdning?

Legg merke til hva Ottosen tar til orde for. Man skulle tro at informasjonslederen iNLM ville forsvare demokratiets utgangspunkt; menneskeverdet, men det er det motsatte han gjør. I sin iver etter å forsvare demokratiet og ytringsfriheten allierer Ottosen seg med de verste i vår nære historie. AKP-ml var et parti som støttet de verste regimer verden har sett. Partiets ledelse hyllet både Mao og Pol Pot, men Ottosen vil ikke at staten skal bruke makt for å stanse meninger vi «ikke liker».

Det handler ikke om å like eller ei, det handler om liv eller død, men Ottosen mener at det er demokratiets plikt til å gi rom for dem som arbeider for at døden skal vinne, de som vil bekjempe demokratiet selv. Ottosen må derfor akseptere enhver som vil kjempe for destruktive ideer, så lenge de ikke begår straffbare handlinger i kampen for disse ideene.

Selv en nyAnders Behring Breivik må Ottosen tolerere, så lenge ideene forblir ideer og politisk kamp, for det er ingen forskjell på Mao og Breivik, og Ottosen vil ikke forby meninger han ikke liker. Problemet er at revolusjonære bevegelser også kan vinne valg, men jeg kan ikke se at Ottosen har mulighet til å klage når det skjer, han har selv vært med på å berede grunnen for deres posisjon. Han har ikke sagt at slike partier må forhindres fra å vinne makten, og har han da noen mulighet til å argumentere mot fremtidige beslutninger som rammer hans egen organisasjon?

Ottosen gjør egentlig ikke annet enn å forsvare demokratiets rett til å fatte flertallsavgjørelser, ikke gitte sannheter som sådan. Ottosen kan forsvare seg med å hevde at vi ikke kan vite om et samfunn styrt etter muslimske prinsipper vil lede til undertrykkelse og død, men det frikjenner ham ikke, for Ottosen vet at AKL-ml gjør nettopp det: leder til undertrykkelse og død.

Allikevel applauderer han deres rett til å søke makten. Det betyr at det totale verdirelative demokratiet betyr mer for Ottosen enn forsvaret av uskyldige menneskers liv og frihet.

Vi har vært gjennom en påske som mer enn noen gang har vist oss hva islam er, men igjen er det liten eller ingen vilje til å diskutere terrorens utgangspunkt.Stefan Gustafson skriver om islam at «Skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører, vilje uten moralsk vesen. Alt fører ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller på Allah.»

Det er konsekvensen av dette verdensbildet vi har sett i den siste tidens terrorhandlinger, men et slikt bilde strider mot alt det vår kristne kulturarv bygger på. Kristendommen ansvarliggjør enkeltindividet og krever at vi beskytter de minste blant oss, som kristne skal vi arbeide for et politisk system som oppfyller de kravene.

Espen Ottosen finner sine allierte blant verdenshistoriens største overgripere når han skal forsvare sin egen ytringsfrihet. En slik allianse finner jeg dypt ukristelig, som kristne har vi et annet kall enn å bygge staten og demokratiet på verdirelativismens uforutsigbarhet.