Fortsatt skummelt fra Skartveit

Jeg er stort sett enig med Kjell Skartveit i hans teologiske vurdering av islam. Derimot synes jeg det er skummelt at han vil stanse islam med udemokratiske og totalitære virkemidler. Kristne bør være opptatt av å møte muslimer med nestekjærlighet – ikke med fiendtlighet.

For kort tid siden besøkte jeg Mali og Elfenbenskysten. Jeg så utallige moskeer, fikk møte mange muslimer og snakket med misjonærer med lang erfaring i disse landene.

Alle sammen fortalte at muslimer i Vest-Afrika med få unntak er svært fredfulle (selv om Al-Qaida også kan slå til i denne regionen).

I en landsby møtte jeg en tidligere muslim som var blitt en kristen for mange år siden. Selv om han var den eneste kristne i en landsby der alle andre var muslimer, var han ikke blitt utsatt for trusler eller vold.

Våre misjonærer i disse områdene opplever både skepsis og åpenhet. Men mest møtes de av stor gjestfrihet, mye hjelpsomhet og overveldende vennlighet.

Derfor reagerer jeg sterkt på det skremselsbilde Skartveit maler av alle muslimer. Helt generelt påstår han at «islam er en barbarisk religion» og hevder at islam er «en religion som krever underkastelse av oss alle». Men hvis det var slik, hvorfor lever mange kristne – tross alt – i fred der muslimer er i flertall?

Det kan være på sin plass å påpeke at Indonesia og India faktisk er de to landene i verden med flest muslimer. I disse landene er det i liten grad innført radikal sharia-lovgiving.

En stor andel av verdens muslimer bor således i land som slett ikke sørger for «underkastelse av oss alle». Så enten taler Skartveit usant, eller så må han mene at millioner av muslimer – kanskje flertallet – ikke tilhører religionen islam.

Jeg vet at mange muslimer er mer voldelige og mer totalitære enn muslimer flest i Vest-Afrika. Vi skal ikke være naive overfor krefter som motarbeider demokratiske idealer og vil avvikle religionsfriheten.

Det foregår en radikalisering i en del muslimske miljøer som skremmer. Og selvsagt skal vi gripe inn når muslimer bryter norsk lov og krenker andre mennesker. Men en demokratisk rettstat kan ikke straffe mennesker basert på en mistanke om at de vil komme til å begå overgrep.

Like fullt tar Skartveit til orde for dette. Det mest skremmende i Skartveits siste innlegg er påstanden om at staten bør foreta «preventiv nødverge» i møte med muslimer.

Ordbruken er svært overraskende. Vet han ikke at Anders Behring Breivik brukte nøyaktig denne språkbruken da han forsvarte sin terror?

Behring Breivik hevdet at det var rett å angripe AUF og regjeringskvartalet fordi «den islamske koloniseringen» av Norge måtte stanses – for enhver pris.

Min påstand er ikke at Skartveit tenker som Breivik. Men tankegangen og språkbruken hans er uhyre uklok – og svært kritikkverdig.

I likhet med høyreekstreme krefter ser Skartveit ut til å tenke at enhver muslim bør betraktes som en fiende. Han mener å vite at islam alltid «medfører overgrep mot statens innbyggere». Derfor skal vi legge bort grunnleggende demokratiske prinsipper og straffe mennesker preventivt. Vi skal altså gripe inn før norsk lov er brutt siden alternativet er å «vente til katastrofen er et faktum og fangeleirene er i drift».

Dermed har Skartveit rotet seg inn i et totalitært hjørne der alt er tillatt fordi enhver muslim representerer en fare. Det er direkte absurd at Skartveit fremstiller dette som et forsvar for demokratiet. I praksis vil han fjerne muslimers rettssikkerhet – og deres trosfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er skummelt.

Dessverre fortsetter Skartveit med å fremsette usaklig kritikk av Hadia Tajik. Jeg aner ikke hva han konkret sikter til når han hevder at han ville fått «yrkesforbud» i norsk skole dersom Hadia Tajik fikk bestemme, men jeg er trygg på at det handler mer om Tajiks politiske ståsted enn om hennes muslimske identitet.

Det er for eksempel sekulære norske politikere, ikke muslimske aktører, som har ilagt norske «reservasjonsleger» yrkesforbud som fastleger.

Kristne bør skille klart mellom hva vi tenker om islam som religion (i dens utallige ulike avskygninger) og hva vi tenker om muslimer som medmennesker. Jeg mener at islam er en falsk religion som fører mennesker vill.

Det blir derfor absurd når Skartveit hevder at jeg «ikke synes å se problemer med Tajiks utledning av islam som en religion uten syndefall». Men selv om jeg forkaster islam som religion, betrakter jeg muslimske medmennesker som mennesker som Gud elsker – og som jeg er forpliktet til å møte med kjærlighet.

Dette er dessverre et perspektiv som helt mangler i Skartveits artikkel. Det er trist å måtte si det, og jeg håper Skartveit kan korrigere inntrykket, men ikke med et eneste ord sier han at kristne skal møte muslimer med nestekjærlighet og evangeliet om frelseren Jesus Kristus.

Selv om andelen muslimer i Norge er på under fem prosent – og mange er ganske sekulære – er Skartveits eneste perspektiv at samfunnet bør stanse islam på drastisk vis.

Det er rett og slett sørgelig at en kristen skribent er så styrt av frykt. Jeg vil gjerne bo i et land der vi kan nyte mye frihet, men la oss huske på hva Jesus sier om det å bli utsatt for forfølgelse og motstand:

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld» (Matt 5,10-11).