Fredsæl prest fikk stri tørn som biskop

Odd Bondevik sluttet aldri å overraske verken tilhengere eller motstandere. Han ble godt likt også av sine kritikere.

Lørdag døde den tidligere biskopen i Møre etter lang tids sykeleie, 73 år gammel. Han ble av de mest betydelige norske kristne lederne de siste tiårene. Som teolog markerte han seg både med teologisk konservative og politisk radikale synspunkter. Sammensetningen av kampsaker, og viljen til å endre mening underveis, gjorde det aldri lett å sette ham i bås.

Ingen kriger

Den 28. desember 1966 var Odd Bondevik en av seks teologer som ble ordinert til prestetjeneste av Oslo–biskop Fridtjov Birkeli, meldte VG samme dag. Vel 30 år senere skulle Bondevik selv komme til å være en av to kandidater i en intens politisk tautrekking om hvem som skulle aksle bispekåpen som han denne dagen knelte foran. Med tanke på klimaet som skulle prege Bondeviks tid som en av Den norske kirkes øverste ledere, kan man fristes til å tenke at det var symptomatisk at han ble ordinert til feltpresttjeneste. Men noen typisk kriger var Bondevik aldri.

Mot atomvåpen

Det hindret ikke sønnen av den profilerte KrF–politikeren Kjell Bondevik fra å være kontroversiell i flere spørsmål.

«Nød skaper kommunisme» lyder en tittel fra VG i januar 1987. Ordene er tilskrevet Bondevik, som på den tiden var generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap. Under det tradisjonsrike Geilo–møtet, der ledere for lutherske misjonsorganisasjoner i en årrekke møttes til samråd om, tidens utfordringer, hadde rustningskappløp og atomtombetrussel blitt tema. VG–journalisten uttrykker tilfredshet med at lederne «endelig steg ned av «prekestolen» og ut i den praktiske virkelighet som angår en hel verden».

Mens noen av misjonslederne var skeptiske til å si et kategorisk nei til atomvåpen, uttrykte Bondevik dyp bekymring over atombombetrusselen. Allerede under Geilo–møtet fem år tidligere undret han seg over at kirken ikke kunne si noe om atomvåpen når den kunne si noe om abort. Etter Bondeviks syn handlet begge deler om det femte bud: Du skal ikke drepe.

Som ung prest hadde ungkaren tilbrakt flere år i tjeneste i Japan, det eneste landet som er blitt rammet av atomvåpen.

Frontet misjonsansvar

På 1970– og 1980–tallet ble Bondevik en av de mest sentrale misjonslederne i Norge. Først som misjonssekretær i Det Norske Misjonsselskap, senere som generalsekretær i samme organisasjon. I likhet med andre profiler i samme periode deltok han under den første evangelikale verdenskongressen for misjon og evangelisering i Lausanne i 1974 og mottok viktige impulser.

Bondevik var opptatt av at misjon er alle kristnes ansvar. Han tok til orde for misjonsinnsats både i det sekulariserte Vesten og i land som er lukket for tradisjonell misjonsvirksomhet.

– Vi har en misjonsbefaling som ikke forutsetter at man har forståelse for at vi utfører den, sa Bondevik til Aftenposten i 1984. Anledningen var presentasjon av et nytt misjonsdokument fra Det Lutherske Verdensforbund.

Slapp forkynnelse

I forbindelse med en undersøkelse utført for Dagen i 1985 om nordmenns holdninger til misjon, gikk Bondevik hardt ut mot skolens undervisning om temaet i samfunnsfag. Han mente denne var overflatisk og misvisende.

Kritikk kunne han imidlertid også rette mot kristenhetens egne rekker. Blant annet tok han oppgjør med slapp moralforkynnelse.

- Vi må spørre om vi er blitt så lavmælte at vår røst ikke lenger er hørbar, sa han i 1987.

Men om Bondevik hadde sine meningers mot, var han også munter og selvironisk.

– I norsk kristenhet skal man helst være enøyet for å bli regnet som seende, konstaterte han under Geilo–møtet i 1987, ifølge NTB.

Som misjonær hadde han også spilt trekkspill. Mange år senere så han seg ikke lenger i stand til dette.

– Men jeg spiller piano, og gleder meg over det. Om andre også gleder seg, vet jeg ikke, sa han.

Bondevik satte stor pris på musikk, litteratur og friluftsliv.

Utfordret kirken

Slitesterk iver for misjon, evangelisering og givertjeneste ga Bondevik stor troverdighet som bispekandidat.

– Vi må ikke la oss lure av det store antall kirker i Europa. Kirkebygg er ikke ensbetydende med aktiv kristendom, sa han i forbindelse med generalforsamlingen til NMS i Tromsø 1987.

På slutten av 1980–tallet ble navnet hans nevnt i forbindelse med flere nominasjoner. I 1990 ble han nominert i Tunsberg, uten å bli utnevnt.

Møtte motstand

Den teologiske tydeligheten til Bondevik vakte imidlertid ikke bare begeistring, men også bestyrtelse. Spørsmålet om kvinnelig prestetjeneste var blitt et hett debattema i NMS mot slutten av 1980–tallet, og i 1989 åpnet organisasjonen for å ansette ordinerte kvinner. Bondevik sto imidlertid for det tradisjonelle synet. Det skapte strid da han seilte opp som favoritt til det ledige bispesetet etter Ole Nordhaug i Møre, far til nåværende biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin.

«Vi vil med dette oppfordre regjeringen til ikke å utnevne ny biskop med et slikt diskriminerende kvinnesyn som vi opplever Odd Bondevik har», skrev 22 kvinnelige stortingsrepresentanter i et brev til daværende kirkeminister, deres partikollega Gudmund Hernes. Men de ble ikke bønnhørt. Bondevik ble utvnevnt. For mange misjonsvenner var det et håpets tegn i Den norske kirke. Bondevik betonte også at hans oppgave som biskop var «å være forpliktet på Bibelen og bekjennelsen» og tok til orde for å løfte abortsaken på dagsordenen igjen.

Snudde om kvinneprester

Kvinneprestspørsmålet var ikke spesielt viktig for Bondevik.

– Teologisk sett ser jeg gode grunner både for et ja- og et nei-standpunkt, sa han til NTB i forbindelse med bispeutnevnelsen.

– Når jeg velger ikke å ordinere kvinner, henger det sammen med at jeg ennå ikke er helt overbevist om at det ut fra Guds ord er rett å gjøre det, la han til.

Han er den siste med nei–standpunkt som er blitt utnevnt til biskop i Den norske kirke. Fem år etter utnevnelsen bekjentgjorde Bondevik at han hadde snudd, noe som naturlig nok skuffet en del forventningsfulle støttespillere.

Mot flertallet

På den tiden hadde imidlertid et annet kirkelig stridsspørsmål blitt langt mer betent: synet på homofilt samliv. Etter at tre av biskopene gikk ut med et liberalt standpunkt i saken i 1995, preget saken hele Bondeviks bispetid. I bispekollegiet ble han en av de tydeligste talsmennene for det tradisjonelle synet. Han var den eneste av biskopene i Lærenemnda som ga Larvik–prost Asle Dingstad i medhold i at han kunne frasi seg biskop Sigrud Osbergs tilsyn på grunn av uenighet om denne saken. Og det var Bondevik som senere ba Lærenemnda ta opp homofilispørsmålet til realitetsbehandling. Det endte med delt innstilling der halvparten av nemnda mente kristen teologi gir rom for å si ja til homofilt samliv, mens den andre halvparten sa nei.

Vraket i Oslo

I mellomtiden var Bondevik blitt nominert til bispesetet i Oslo, som skulle fylles i 1998 etter at Andreas Aarflot var gått av for aldersgrensen. Bondevik fikk størst oppslutning i den kirkelige avstemningen og ble innstilt som ny biskop av kirkeminister Jon Lilletun (KrF). Regjeringspartnerne i Senterpartiet og Venstre ville imidlertid heller ha Gunnar Stålsett, som var kommet på tredjeplass i avstemningen. Satsminister Kjell Magne Bondevik hadde meldt seg inhalbil siden Odd Bondevik var hans fetter. Dermed hadde statsrådene fra Venstre og Senterpartiet flertall, og Stålsett ble utnevnt. Bondevik ble imidlertid Bispemøtets preses fra 1998 til 2002.

Bondevik forklarte i et intervju med Dagen at bispekåpen sier noe om bisperollen: Den er tung og bære og har lite armslag. Han sa at han da han gikk fra å være generalsekretær til å bli biskop, fikk han mer status og mindre makt.

Sivil ulydighet

På spørsmål fra Vårt Land i 2007 svarte Odd Bondevik at han ikke visste hvor lenge han ble værende i Den norske kirke.

– Jeg har to hovedkriterier og har hatt det lenge: Den dagen det legges ned forbud mot å tale som Bibelen gjør, for eksempel i etiske spørsmål, er det ikke mulig å bli der lenger. Situasjonen vil også være umulig den dagen det innføres liturgier som er i strid med Bibelen. Å fastsette liturgier er en læresak i vår kirke. På den annen side er det ikke et kriterium for utmeldelse at det finnes vranglære i kirken. Det har det alltid vært i kirken, og i perioder har det vært en minoritet som har stått for bibelsk lære , sa han.

Selv om homofilidebatten ble den altoverskyggende debatten i Bondeviks, bispeperiode, fortsatte han også å komme med utfordrende utspill om blant annet forbrukerkultur og miljøvern, og mot Irak–krigen i 2003. Han tok til orde for sivil ulydighet mot det planlagte gasskraftverket på Mongstad hvis det ikke fikk CO2–rensing fra første dag.

Gift i alderdommen

På oppløpssiden av bispetjenesten fortalte Bondevik at han hadde vært utsatt for trusler, trakassering, karikering og offentlig utskjelling fra motstandere på grunn av hans motstand mot å ordinere homofilt samlevende til prestetjeneste. I to tilfeller var det snakk om drapstrusler.

I mars 2008 holdt han sin avskjedsgudstjeneste i Molde domkirke.

For to år siden giftet Odd Bondevik seg med Wenche Yamomoto, som han hadde holdt tett kontakt med i nesten 30 år. Siden hun var fraskilt, hadde de valgt å ikke gifte seg så lenge han var biskop. Senere ble bryllup utsatt på grunn av sykdom. Odd Bondevik hadde da hatt kreft to ganger.

– Noen er prinsipielt imot å gifte seg på nytt, men min erfaring er at selv de mest konservative har livsvisdom nok til å skjønne at ting ikke alltid går etter oppskriften, sa Bondevik til Dagen i 2012.