Min varme mor
Min mamma er det varmeste mennesket jeg kjenner. En pilar og støtte, og stadig overrasker hun meg med sin indre styrke.
Hun tok en kjemperisk da jeg skulle bli født. Hun gamblet med sitt eget liv. Legene trodde ikke jeg kunne overleve, men det trodde hun.
Jeg har sett henne som min mamma i oppveksten og som misjonsdronningen ved siden av min pappa. Jeg har sett hennes hjerte for mennesker hun ikke kunne gå forbi. Jeg har sett henne heve seg over ond kritikk og løgner med et blikk fylt med noe større.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har sett hennes tårer og tapperhet i livskriser, og ingen har vitnet større om Jesus for meg enn henne. Som da vi stod på likhuset i Mombasa etter pappas dramatiske død. Da viste mamma sin spesielle storhet. Hun bredte et teppe over hans kropp, og så la vi på tre roser som vi hadde fått kjøpt. Det ble en svært sterk stund.
Da sa mamma stille til meg: «Rune, pappa er ikke her.» «Nei, sa jeg, jeg kjenner det.» Men så snur hun seg om og ser meg midt i ansiktet: «Rune, kallet er her, det er ikke borte. Kan du kjenne det?» Da så jeg verdens klareste vitnesbyrd om Jesus. Denne mammaen hadde tro og trygghet større enn sin elskede manns død. Midt i alt dette kaoset kom disse ordene fra mamma. Hele rommet var fullt av Guds kall.
TILBAKE TIL:Derfor elsker vi mor
LES OGSÅ:Min trosfylte mor
