Min rettferdige mor
Måtte noe av rettsinnet ha spilt over på meg. Gratulerer med dagen, mamma!
Da jeg var ni-ti år gammel, ble jeg første gang klar over at også mine idealiserte foreldre kan ta feil. En dag jeg hadde vært på ettermiddagsbesøk hos en kamerat, hadde fattern montert opp en bokhylle på rommet mitt; med en haug bøker han angivelig «ikke fikk plass til» noen andre steder. Vi bodde riktignok litt trangt på den tiden, men jeg protesterte: Ikke tale om at jeg ville ha «voksenbøker» på mitt rom. Er det ikke nettopp derfor det heter mitt rom?
Men fattern sto på sitt. «Jeg skjønner at det kanskje er ubeleilig», sa han. «Men et eller annet sted er de nødt til å være, og det er engang mitt privilegium å avgjøre hvor.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men så skjedde det, det som gjør at denne episoden har brent seg fast i bevisstheten min og kan manes frem igjen, 25 år senere. For til min store forfjamselse tok muttern mitt parti. Hittil i livet hadde mor og far alltid dannet felles front. Det er vel sånn barneoppdragelse funker. Men nå slo fronten sprekker, og min mor sa: «Nei, Kjell. Her støtter jeg Håvard. Du får vær så god å finne et annet sted til de bøkene.»
Og dermed fikk jeg to verdifulle livs-innsikter. Én: at selv mine foreldre, i dette tilfelle min far, er feilbarlige, og kan overvinnes i en diskusjon. Og to: at mor, min kjæreste mor, har den sterkeste rettferdighetssansen av de to. Siden har jeg kommet til at dette kanskje er hennes aller fremste karaktertrekk: rettferdighetssansen. Og viljen og motet til å påkalle den, også når det er ubeleilig. Som i fjor, da hun tok til motmæle mot nytalen og reformbølgen innenfor psykisk helsevern, der hun arbeider.
Måtte noe av rettsinnet ha spilt over på meg. Gratulerer med dagen, mamma!
TILBAKE TIL:Derfor elsker vi mor
LES OGSÅ:Min varme mor
