Vi har fått øynene åpnet

Rune Gravdal spør i Dagen 2. juni: Hva har skjedd med Leif Wellerop og Kari Holmås, som var så positive og som nå har blitt så negative?

Det som har skjedd, er at vi har fått øynene åpnet og ser atSannhetens Ord Bibelsenter (SOB) oppfyller alle kriterier på å være en sekt, og slett ikke er den gode, åndelige menigheten vi trodde.

De selvavslørende mønstrene vi nå ser i SOBs reaksjoner, gjenfinnes i mange sektmiljøer som ledes av det Bibelen kaller «dårlige hyrder som bare gjeter seg selv». La oss påpeke de viktigste:

- Alle som er nye i SOB, det være seg gjestetalere eller potensielle medlemmer, opplever «love-bombing», det vil si massiv positiv oppmerksomhet. Det opplevde også vi. Og i starten uttrykte vi både skriftlig og muntlig at dette var den mest fantastiske menigheten vi hadde vært i. Det er derfor vi har sånn forståelse for dem som ennå ikke ser. Men vi har ingen forståelse for dem som ikkevilse!

Det er likevel kjent fra psykologien at når man er utsatt for mennesker som ikke er gode, vil man i starten bli varm og overveldet av all kjærlighet, raushet og dyp åndelighet. Men samtidig kan man ofte kjenne en uforklarlig uro som man initialt skyver vekk. Hvis ondskapen blir tydeligere, kommer disse første urolige tankene tilbake.

Derfor er det ikke noe rart i at vi ga gode skussmål til SOB i starten, samtidig som det lå ting i bakhodet som vi dessverre til overmål har fått bekreftet ettersom tiden har gått.

- SOB forholder seg til fiendebilder. I alt som er skrevet i Dagen fra SOB, enten det er fra lederskapet eller medlemmene, merker vi at de innad er en helt ensartet gruppe som går i takt og sier de samme tingene på (nesten) samme måte om sine felles fiender.

Forskning viser at et av de mest typiske trekkene ved såkalte «usunne, lukkede religiøse miljøer», er at de lager seg sine egne fiendebilder: Når man har sett seg ut og beskrevet en fiende, vil så denne bli angrepet med midler det nesten er umulig å forsvare seg mot. Deretter må medlemmene «beskyttes mot» denne fienden.

Vi mener at SOB i Dagens spalter har avslørt seg selv som ei slik sekt. Blant annet påstår de at de i 20 år har vært utsatt for en gruppe som systematisk motarbeider dem. Dette er tatt fullstendig ut av luften. Mange av dem som har uttalt seg til Dagen, har aldri møtt hverandre. Noen pårørende og avhoppere har truffet hverandre sporadisk de siste par-tre årene.

Den gruppavi er med i, har vært sammen i ett år for å be om familiegjenforening. Vi kjenner ingen som har drevet noen form for systematisk oppfølging av talere i SOB, men vi vet at noen eksmedlemmer har delt sine erfaringer med forkynnere de har møtt.

- SOBs lederskap er frenetisk opptatt av å beskytte sin fasade, og all kritikk blir vendt mot kritikerne. Legg merke til atRune Gravdal ennå ikke har svart skikkelig på et eneste av våre spørsmål: det er vi som kritiserer, som er uetterrettelige, det er familiene som opplever splittelse, som er problemet, det er Dagen som skriver så stygt, som er ei dårlig avis.

De lister opp en rekke gode grunner for ikke å stille til intervju, men alt er kamuflasjeteknikker fordi de avskyr alt som kan avsløre den fromme fasaden. Hvis de ikke hadde noe å skjule, hadde de benyttet denne unike muligheten til å la seg intervjue.

Vi som kjenner historiene som omtales i Dagen, vet at virkeligheten er fullstendig omskrevet når menighetens medlemmer i leserinnlegg beskriver sin utstrakte hånd mot familien, sin åpenhet og ønske om forsoning. Gråtende foreldre og søsken aner ikke hva de har gjort galt og hvorfor kontakten er brutt.

Hvis SOB hadde noe reelt ønske om forsoning, ville de snarest fortalt disse stakkars menneskene hva de hadde gjort galt. Svært mange pårørende har bare hørt: «det vet du selv», eller «det er så fælt at vi ikke kan snakke om det».

Noen har også fått høre: «det du har gjort er så grovt at det ikke kan tilgis.» Samtidig annonserer SOB seminar om «Å leve for Guds ansikt i Gudsfrykt og ydmykhet.» På godt norsk heter dette hykleri.

- Når kritikerne svertes, angripes de først og fremst på sin troverdighet og integritet. De nye eksemplene Gravdal kommer med på at en kritiker «lyver», er nok en gang setninger som er dratt ut av sin sammenheng og satt sammen på nye måter.

Kari Holmås skrev i en mail til SOB at ingen avhoppere hadde tatt kontakt med henne slik de påsto. (Det var faktisk hun som lette etter folk med vonde erfaringer for å se om det var et mønster i dette). I en senere mail fortalte hun at hun var med i ei bønnegruppe som ber om familiegjenforening. Det var to mailer som omtalte to ulike tema.

Til slutt: Det vi vet om mennesker som konsekvent nekter å forholde seg til kritikkverdige forhold i sitt eget liv, er at de aldri, aldri, aldri vil komme til å innrømme noe som helst. Fordelen med at Rune Gravdal stadig gjentar seg selv i Dagen, er at flere og flere nå ser mønsteret i SOBs «konflikthåndtering».