Våger vi å stå i gapet?
I boken «Elias – en ydmyk helt» skriver Charles Swindoll blant annet:
«Gud trengte en spesiell mann for å la lyset skinne i den tids mørke. Men Gud fant ham ikke i palasset eller ved hoffet. Han fant ham heller ikke vandrende med bøyd hode i profetskolen. Han fant ham ikke engang i vanlige folks hjem. Gud fant ham i Tisbe, av alle steder. (…) Gud så etter en mann som hadde rygg til å stå alene. En som hadde mot til å si: «Dette er galt!» En som kunne stå med begge beina plantet i bakken og si til en avgudsdyrker: «Gud er Gud».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette trenger vi også – i våre skoler, kontorer og fabrikker, i våre lunsjrom og styrerom, i restauranter og rettssaler – vi trenger menn og kvinner som hører Gud til, som vil stå alene – stå oppreist, stå fast stå sterkt!
Hvordan er det du står, hva med din integritet? Har du kastet prinsippene dine over bord bare for å overleve på jobben? For å få en god karakter? For å bli en del av teamet? For fortsatt å være en av gjengen? For å sikre deg neste grad av forfremmelse? Har du godtatt språkbruk eller oppførsel som for få år siden ville ha forskrekket deg? Har du akkurat nå gått inn i et kompromiss moralsk sett, fordi du ikke ønsker å bli sett på som snerpete?»
Så langt Charles Swindoll.
Dette utfordret meg, og jeg kom også til å tenke på Jesu ord i Matt 10,38, og de er ikke mindre utfordrende: «… den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig.»
Våger vi å stå i gapet?
