Stort er troens mysterium

Mange av oss har en sterkt tilbøyelighet til å ville «få ting plassert». Vi som har sterkest behov for å objektivere, plassere og forstå, havner helst på fakultetene. Og vi teologer blir viktige premissleverandører for troens folk. Idealet har ofte blitt å ha en en sterk, uangripelig teologi.

Men: Det er Ånden og ikke teologien som til sist definerer grensene for Guds rike.

Den første teologien var helt sentral. Og handlet framfor alt om forståelsen av Jesus og av treenigheten. Så lenge teologien holdt kirken samlet, viste den seg som nødvendig: Fraksjoner som for eksempel ikke anerkjente Jesus som sann Gud og sant menneske, mer eller mindre forvitret.

Det kan ha vært gode grunner til å være kritiske til kirken opp gjennom historien. Særlig i perioder da den har vært definert langt mer som makthaver og institusjon, enn ved ånd.

Men ofte skapte teologien splittelse, midt gjennom riket av de troende.

Fordi vi måtte definere. Snarere enn å leve med paradoksene. Eller mysteriet.

Utgår Ånden fra Far og fra Sønnen? Eller bare fra Far? I snart tusen år har spørsmålet skilt kirken i øst og vest. Kan vi ikke la det være et mysterium? Viser ikke Ånden selv at det er liv og fart i begge «leire»?

Hvordan møter Jesus oss i nattverden? Kan vi ikke la det være et mysterium! Men vær bare vidåpen for hans nærvær!

Den 4. februar løftet Dagen fram en gryende debatt i Den norske kirke om dåp og arvesynd. Tror barnet før dåpen? Hvor fordervet er vi når vi ligger der og bare roper etter kjærlighet? Er ikke barnet først og fremst et under? Skapt... villet...?

Jeg arbeider i en luthersk sammenheng. Men å studere barnets tro har gjort meg ydmyk. For barnetroens mysterium. Jeg finner støtte i bibel og den tidlige kirken for barnedåp. Men har ikke problemer med å anerkjenne at også andre har irriterende gode argumenter for andre syn. Og ja, jeg vet at vi alle har det i oss: spiren til egoismen, synden. Men finner samtidig støtte både i bibel og den tidlige kirken for at barnet regnes som uskyldig (5 Mos 1,34–40 og Tertullian: «De baptismo, De oratione». 18.5).

Og om jeg våger å bevege meg bort fra det trygge skrivebordet og inn i de ulike trossamfunnene, erfarer jeg hvordan barna, døpte eller ei, utfordrer min akademiske tro. Og min tilbøyelighet til å fange mysteriet. Objektivere troen – og barnets tro.

Jeg har, som forfatter, tatt til orde for nye betenkninger omkring barnet og troen («Gudsbarnet», Verbum 2010). Kan vi leve med paradoksene og mysteriene? Undrende, som barnet?

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Johannes 17,21).