Slå på langlysa!
«Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham» (Rom 8,17).
Her slår apostelen langlysa på. La kvelden være så mørk den bare vil. Med slike ord som lyskilde, ser vi langt fram. De lyser helt fram mot målet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Men er vi barn, da …»
Poenget med dette innledende uttrykket er ikke å så tvil om at vi får være Guds barn. Nei, ved troen har vi barnekår. Det betones gang på gang i Bibelen. Det var derfor Jesus kom til jorden: « … han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Gal 4,5).
Før vi ble Guds barn, sto vi under loven. Vi var ufrie. Vi hadde anklagene og fordømmelsen fra budene hengende over oss. Skulle vi «slå på langlysa» i den tilstanden, ble det ikke noe gledelig syn.
Men så skjedde det noe.
Apostelen Johannes sier det så enkelt: «Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12). Tenk det! Den som har tatt imot Jesus, tilhører Guds familie.
Får vi se hva dette innebærer, vil det «boble over» slik det gjorde for Sigvard Engeseth:
«Jesus har sett meg inn i barnekåret sitt.
Takk skal han ha for det!
Alt det han har er nå med rette også mitt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Takk skal han ha for det!
Fria frå synd og død er eg så vel som han.
Sjølv med sitt hjarteblod han denne fridom vann.
Dyrt har han kjøpt meg, eg må syngja det eg kan:
Takk skal han ha for det!»
« … da er vi også arvinger»
Situasjonen her og nå (som Guds barn) garanterer for det som skal skje der og da. Det er apostelens poeng: «Men er vi barn, da er vi også arvinger.» Den slutningen han trekker, gjelder hele barneflokken. Her er det en ubrytelig sammenheng: Barneretten medfører arverett.
Jesus er riktignok den som er «innsatt som arving over alle ting» (Hebr 1,2). Men han har en himmelsk raushet: Vi får være hans medarvinger. Vi skal arve riket sammen med ham. Han er der allerede – som forløper for oss!
« … så sant vi lider med ham»
Langlysene avslører også problemene som kan være langs veien. Jesus selv måtte gå lidelsens vei for å nå fram. På ulike måter er også vår vei en lidelsens vei.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette hørte med i misjonsforkynnelsen helt fra begynnelsen av. Nye kristne ble aldri forespeilet et problemfritt liv. Da Paulus og Barnabas var på tilbaketur fra den første misjonsreisen, heter det:
«De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22).
Ikke alle ble martyrer. Men de fikk merke reaksjoner fra kulturen omkring seg. Det ble noen konfliktpunkter som de ikke kunne unngå uten å svikte ham som hadde frelst dem.
Også i nyere tid har vi sett hvordan kristne kan rammes av myndighetenes trusler – eller av storfamiliens reaksjoner. Her i avisen har Stig Magne Heitmann flere ganger gitt oss innsyn i ulike slags trengsler som kristne kan bli utsatt for.
Martyriet skal ikke oppsøkes, men det kan komme også hos oss. Og alle risikerer vi ydmykelser som vi kunne ha unngått ved å være utydelige som kristne. Da er det godt å ha langlys som virker. Siden du er barn i Guds familie, er du også arving. Du er underveis. Du får tro på ham som sier: «Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21,5)!
Når vi kommer fram, møter han oss med et «Velkommen! Her er arven din!»
«Herleg er arven eg i himmelen skal få.
Takk skal han ha for det!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Snart skal eg inn igjennom perleporten gå.
Takk skal han ha for det!»
Rom 8,15–17
Medarvinger
«Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.»
