Simeon den tålmodige

I fortellingene om Jesus som barn finner vi et rikt og spennende persongalleri. En av de mest tålmodige er Simeon. Han måtte lære seg kunsten å vente.

«Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!», sier ordtaket. Men å vente er en blanding av smerte og forventning. Det å vente med tålmodighet er ofte det vanskeligste.

Simeon brukte masse tid i templet. Han hadde godt skussmål hos de som kjente ham. «Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellig ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» (Luk 2,25b–26).

Så skjer det! En dag ble han ledet av Ånden til å gå til templet. Hjertet hans stoppet nesten opp av bare glede da han så barnet. Han tok Jesus opp i armene sine, og så utbrøt han med begeistring:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Luk 2,39–32).

Simeon ventet på Guds salvede. Det samme gjør vi. Jesus kommer snart.

Simeon våket og bad over ordet han hadde fått. Jesus oppmuntrer oss til å gjøre det samme: «Våk og be!»

Simeon sitt liv er et eksempel til etterfølgelse for oss som er Jesu disipler i dag. Vi er kalt til å leve rettskafne liv med gudsfrykt, samtidig som vi lar Ånden få lede oss.

La oss være tålmodige og ikke gi opp, men stå fast på det ordet vi alle har fått: Jesus kommer snart!