Samfunnet blir dårligere uten kirken

I en tid som bærer preg av oppgjør med vår religiøse fortid, er det lett for at kirkens vesentlige bidrag til både tenkning og praksis blir undervurdert.

Vi kommer oss ikke helt unna kristendommen her i landet. Mye har forandret seg i løpet av et par generasjoner, og utviklingen fortsetter i retning av mer sekularisering.

Noen ganger er det fristende å spørre om den sterke vektleggingen av et begrep som «personlig kristen› har bidratt til å privatisere troen, i en slik grad at det blir vanskeligere å føre en nøktern samtale om troens betydning for samfunnet.

Både i et historisk lys, og med tanke på nådig og fremtid. Derfor erHalvor Nordhaug ogHenrik Syses bidrag til det de kaller et «arveoppgjør» særlig kjærkomment.

Biskop og filosof

Halvor Nordhaug og Henrik Syse er begge godt kjente navn i den norske offentligheten. Nordhaug som en av de mest markante blant Den norske kirkes biskoper, Syse som både filosof, søndagsskolelærer, og etter hvert også som medlem avNobelkomiteen. «Hvor kristent skal Norge være?» er et godt spørsmål. Det tar problemstillingen godt på kornet.

Sekulært samfunn

Vi møter rett som det er forestillingen om at et moderne samfunn må være sekulært, og at det eneste reelle alternativet er å gjøre religion til et privat anliggende. Jeg sitter med en følelse av at denne tanken har vunnet terreng litt for lett. For biskop Nordhaug påpeker med rette at ingen av oss møter for eksempel den løpende etiske debatten med et slags nøytralt eller rasjonelt-objektivt ståsted.

 Vi har alle våre forutsetninger. Det er mer konstruktivt å snakke åpent og ærlig om hvilke forutsetninger vi har, og hva de bygger på, enn å late som om de ikke finnes. Min enkle påstand er at kristendommen fremdeles kan levere uvurderlige bidrag til samtalen om hvordan vi kan utvikle et godt samfunn.

På vegne av kristen tro

Nordhaug og Syse har skrevet to kapitler hver i denne boken. Nordhaug viser god samfunnsforståelse, og demonstrerer også en realitetsorientering som nok ikke alltid er like fremtredende hos alle som hevder å snakke på vegne av kristen tro.

Samtidig våger han å være frimodig på kirkens vegne når det gjelder å beskrive historiske trekk. Det er jeg glad for. For i en tid som bærer preg av oppgjør med vår religiøse fortid, er det lett for at kirkens vesentlige bidrag til både tenkning og praksis blir undervurdert.

Uunnværlig forutsetning

Syse bruker sin kompetanse som filosof til å forklare hvordan kristne tenkere gjennom historien har vurdert kirkens vesen og rolle i møte med samfunnet. Han argumenterer presist for at kirken i høy grad har bidratt til samtalen om hvordan samfunnet skal fungere.

Et av denne bokens viktige premisser er at det vi i dag kaller humanisme har hatt kristendommen som en uunnværlig forutsetning. Det skulle egentlig ikke være noen spesielt omstridt påstand.

Menneskesynet på prøve

Nordhaug og Syse viser til kristendommens sentrale tanker om å anerkjenne den enkeltes menneskeverd i kraft av å være skapt i Guds bilde. Dette er høyst relevant i møte med både selvbestemt abort, selv om dette ikke blir aktualisert i denne boken, i møte med aktiv dødshjelp, og i møte med sykdom.

Vi vet at kristendommens inntreden i Norge fikk betydning for hvordan man forholdt seg til de barna man tidligere hadde satt ut i skogen. I våre dager er det andre problemstillinger som setter synet på mennesket på prøve. Hvor langt unna er vi et samfunn som påfører mennesker med ulike slags lidelser skyld for den «belastningen» de utgjør?

Kristnes tanker om krig

Videre er det også interessant å lese Syses betraktninger når det gjelder forholdet til krig. Her har kristne tenkt noe ulikt gjennom historien. Pasifisme i kirkelig regi er ikke noen ny oppfinnelse. Samtidig har også kirken levert viktige bidrag til tanken om rettferdig krig, og om humanitære hensyn i krig.

Igjen kommer den kristne tanken om den enkeltes menneskeverd til anvendelse. Det er umulig å finne kristen støtte for en tenkning hvor enkeltmennesker blir redusert til brikker i et politisk spill. Fiendekjærlighet er en kraftfull illustrasjon på den anerkjennelsen av det enkelte mennesker som ligger dypt forankret i den kristne tro.

Grunnloven

Mens mange ser ut til å mene at vi må få religionen ut av offentligheten, finnes det også en annen slagside hvor man legger all vekt på den enkeltes gudsliv og glemmer nettopp den store betydningen kristendommen har hatt i samfunnet rundt oss.

Vi har grunn til å være takknemlige for at Stortinget i 2012 vedtok å fortsatt omtale kristendommen som en del av vårt felles verdigrunnlag. Det er ikke en selvfølge i vår tid. Nå kan man innvende at Norge var en sekulær stat også før 2012. I hvert fall fikk vi både abortloven og ekteskapsloven før den tid, til tross for at begge disse bryter med etablert kristen etikk.

Liberal teologi

Norge er både kristent og sekulært. Vi har bak oss en lang kristen historie, og et klart flertall i befolkningen er fortsatt medlem i Den norske kirke. Samtidig betyr den kristne troen mindre for mange av oss. Og selv blant dem som kaller seg troende, er det ikke opplagt at tradisjonelle trosforestillinger får avgjørende betydning når man står overfor konkrete valg.

I møte med både sekularisering og liberal teologi kan det være fristende å tenke at løsningen ligger i å gjøre den kristne kirke mer uavhengig av staten. Da kan kirken utvikle seg mer på sine egne premisser, og rendyrke sin egenart fremfor å måtte tilpasse seg foranderlige trenger i samtiden. Og det er mye godt å si om en slik tenkning.

Halvor Nordhaug viser til kirkens eksplosive vekst i de første århundrene etter Kristus. Ifølge sosiologen Rodney Stark vokste antall kristne med 3,4 prosent årlig fra år 40 til år 312. Det betyr at de omkring 1.000 kristne i år 40 hadde blitt til omkring ni millioner i 312. Det var det året Konstantin, den først kristne keiser i Romerriket, kom til makten.

Troens betydning

Så vet vi litt om hvor vidt kristendommen utbredte seg etter den tid. Vi kommer ikke bort fra at de offentlige bidragene her spilte en viktig rolle.

Det vi imidlertid nok bør tenke mer gjennom i vår tid, er hvor viktig den kristne troen har vært når det gjelder det å prege samfunnet. Med andre ord: i dag har vi to tusen år med kristen historie bak oss. I Norge har vi tusen år med kristen kulturarv å dra nytte av. Men det var ikke kulturen i seg selv som skapte arven. Det var troen.

Skal den kristne tro fremdeles kunne ha en sentral stilling i det norske samfunnet, må derfor troen vinne nytt terreng. Det er det viktigste bidraget til arveoppgjøret. Det er i essens «den levende bagasjen» som Halvor Nordhaug og Henrik Syse så godt og innsiktsfullt har skrevet om.