Salmer til alle tider

Vi kjen­ner på sorg og smer­te. Men når vi ser opp mot Gud og hører hans evan­ge­li­um, blir det hele en fest­rei­se med takke­san­ger.

I min fars gamle bibel fant jeg nylig en lapp der det sto: «Det skif­ter for Guds folk. Klage­son­ga­ne. Son­gar til fest­rei­se­ne.»

Var det stikk­ord for en åp­ning av et møte? Eller for et vit­nes­byrd?

I tan­ken hav­net jeg på barn­dom­mens mi­sjons­mø­ter og syn­tes jeg hørte fars vit­nes­byrd.

Han krem­tet. Så kom det: «Når vi ser på oss selv, på våre syn­der og skrø­pe­lig­he­ter, blir det klage­sang. Ja, vi er på vei gjen­nom livet mot døden.

Vi kjen­ner på sorg og smer­te. Men når vi ser opp mot Gud og hører hans evan­ge­li­um, blir det hele en fest­rei­se med takke­san­ger. San­ger om hans ufat­te­li­ge god­het og frel­ses­vil­je. Han har møtt oss gjen­nom Kris­tus, han vil ta seg av oss og føre oss helt fram.»

Om­trent sånn kan det ha lydd en­gang for førti eller femti år siden. Kan­skje sang de føl­gen­de Kin­go-sal­me:

«Aldri er jeg uten våde, aldri dog for­uten nåde.

All­tid har jeg sukk og ve, all­tid kan jeg Jesus se.

All­tid tryk­ker mine syn­der, all­tid Jesus hjelp for­kyn­ner.

All­tid står jeg under tvang, all­tid er jeg full av sang.»

Bi­be­len er rea­lis­tisk. Både klage­san­ger og takke­san­ger hører kris­ten­li­vet til. Men, vi har lov å be som Kingo:

«Jesus, jeg med gråt vil bede: Hjelp du til at tro­ens glede,

frem­for synd og sor­ger må all­tid over­vek­ten få.»