Plass for en rasende klinkekule

På kontoret har jeg en stor trebolle med en klinkekule. Når klinkekulen raser rundt i bollen bråker det skikkelig. Det representerer en rasende treåring eller en tenåring full av hormoner.

Poenget er at kulen raser rundt uten å trille ut. Bollen representerer far eller mor. Barnet kan både få grenser og bli rommet for hva det gjelder. Barnet finner speil, veiledning og anerkjennelse, og kan eie seg selv.

I motsatt tilfelle kan barnet oppleve å måtte sette ut deler av seg selv. Kula triller under sofaen, ut i den mørke skogen, utenfor borgen. Der hvor skam, fremmedgjøring og synd får overtaket.

Ingen foreldre makter å romme barnet sitt så fullkommet. Men mange kan kjenne igjen i å ha blitt rommet, og mange finner legedom i å se hvordan det var ment. Og la Jesu død og oppstandelse gjelde det som ikke var.

Gud er også som en slik bolle. Ikke at han er grenseløs eller at han godtar synd. Tvert imot. Alt kan møtes hos Gud. Ikke alene utenfor, overlatt til deg selv.

Forrige uke skrev jeg mange andakter om å møte veggen. Dette er en til. Du som har møtt veggen. Ble Gud en liten skål som ikke kunne romme deg og alt som gikk galt?

Hva om du tar ting foran deg på bordet og putter i en liten skål hvor få av dem får plass. Og så bytter til en stor bolle, hvor du legger alt oppi, og det enda er mye plass. Hvordan oppleves det?

«For i ham er det vi lever og rører oss og er til» (Apg 17).