Påskenatt over jorden

Det var ikke slik at kvinnene som sto ved korset på langfredag tørket tårene, kikket på klokken og sa til hverandre: Dette går fint, om et par døgn er alt bra igjen. De samme kvinnene satt heller ikke glade på påskeaften og planla sitt besøk til graven neste morgen mens de forventningsfullt utbrøt: Nå er det like før!

Nei, de sto i mørke og visste ikke hvordan det skulle gå. De så ingen demring, og de visste ikke om noe som helst noen gang kom til å bli bra igjen. Veien var slutt. Det var bråstopp, det var håpløst, det var mørkt, det var påskenatt.

Og nå er det igjen påskenatt over jorden. Det er mørkt i Europa, som om steinen igjen er lagt foran graven. Vi vet ikke om det vil gå bra. Vi husker kanskje ordene Jesus sa, men forstår dem ikke helt.

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Hva betyr dette når bomber faller? Gjelder de også i beleirede byer og i uendelig flyktningekøer på grenseoverganger?

Gud leker gjemsel. Hvem har all makt i himmel og på jord? Men på en eller annen måte tror vi at Gud fortsatt er her, og som å bære et stearinlys ute i kald vind, hegner vi om håpet om at Gud også finnes i vår morgendag.

Å leve som troende er mye av tiden som å leve i gapet mellom langfredag og påskedag, i blandingen av lys og mørke, med litt ulike blandingsforhold fra den ene dagen til den neste. I vår del av verden har det til tider vært mye lys, og troen har kanskje mange steder hatt en overvekt av halleluja og en undertone av oppstandelse.

«Dere kristne i Vesten har egentlig en påskedagstro, har dere ikke?» sa en prest i Irak til meg for litt siden. Vi sto i en katedral han hadde bygget på innsiden av et skadet skall. På utsiden lignet kirken på en ruin, på innsiden lignet den på et håp: nytt og velutstyrt med plass til femhundre mennesker.

Presten fortsatte: «Hos oss har vi egentlig en langfredagstro. Det er den korsfestede Kristus som er vår Kristus, og den lidende Gud er den Gud vi kan identifisere oss med.» Jeg svarte: «Ja, du har rett.» Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det har blitt mørkere enn noen kan huske, og den lidende Gud har kommet nærmere oss.

Det var etter denne dagen i en sønderskutt landsby i Irak, etter møtet med langfredagsfolket og dets prest, at jeg skrev min trosbekjennelse. Jeg kalte den «Jeg tror på langfredags Gud».

En påskebønn i år kan være at troen vår må få romme langfredagens smerte, påskenattens gåter, påskemorgens seier og en vanlig hverdag. Til sammen bygger disse fire veggene en tro som ikke knekker i storm – en ekte tro for ekte mennesker på en ekte Gud.

Slik som min venn lengtet etter en påskedagstro, trenger jeg en langfredagstro på den lidende Gud. Mens jeg skrev teksten drømte jeg om at vi kunne oppheve tid og sted, og at jeg kunne stå i min kirke på påskedag og synge sammen med min venn, som befant seg på langfredag i sin håpskirke – og i kor kunne vi løfte stemmene mot en Gud som er større enn alt dette:

Jeg tror på langfredags Gud,

du som har gjemt deg i gåter.

Jeg tror på lidelsens Gud,

som gråter med oss når vi gråter.

Jeg tror på påskenatts Gud,

du som har svøpt deg i mørket.

Jeg tror på taushetens Gud,

som finnes i netter og tørke.

Jeg tror på påskedags Gud,

du som har reist deg med seier.

Jeg tror på skapelsens Gud:

Ditt liv er det livet jeg eier.

Jeg tror på hverdagens Gud,

som går der jeg går alle dager.

Jeg tror på den evige Gud

og fjellet av nåde som rager.

(teksten er fra påskealbumet Gåten om korset, med ord av Jostein Ørum og musikk av Garness)