Pågangsmot
Gud vil alltid ha mer og vise oss av hvem han er, og hva han vil i våre liv. Det gjør meg ydmyk, og ikke minst takknemlig.
For et par uker siden stod jeg overfor en ufordring som virka ganske uoverkommelig. Det hadde hopa seg opp med oppgaver jeg måtte utføre, og jeg innså at jeg måtte ta på meg supermannkappa mi for å komme gjennom dette.
Dårlig planlegging og en ukuelig optimisme hadde ført meg ut i ei uke som bestod av fire andakter og innlevering av en masteroppgave. Kombinert med den ikke-eksisterende barnehageplassen for ettåringen og tidvis lite nattesøvn, så det ganske svart ut søndag kveld. Jeg våkna mandag morra til vårsol, og på vei til kontoret ba jeg til Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi er vel ofte sånn, vi mennesker, at når livet kjennes litt eller veldig uoverkommelig, da er det mye lettere å be enn når det går på skinner. Og når livet er kjipt, da er det helt nødvendig å gå til Gud med det utfordrende.
Mens jeg gikk der og ba ble jeg klar over solstrålene som ga meg et nytt syn på byen rundt meg. Lyset hadde vasket bort gråfargen som har hengt over hovedstaden i flere måneder, og det var da det slo meg. Guds løfter holder.
Guds løfter om styrke, om tilstedeværelse, om å bære meg og om å gi meg sin fred de holder, og jeg kan gå på dem allerede nå.
Jeg kan ofte tenke tilbake på opplevelser og perioder i livet mitt som har vært utfordrende, og frimodig bekjenne: Takk Gud, for at du viser meg at du var med gjennom alt.
Takk for at du beviser gang på gang at du holder løftene dine. Sjeldnere har jeg klart å tenke: Dette er utfordringene jeg står overfor, og jeg kan allerede nå takke Gud for at han kommer til å gå med meg gjennom det.
Den morgenen i vårsola innså jeg det. Gud viste meg enda mer av hvem han er, og hvordan han vil prege meg i mitt liv. Guds løfter kan jeg stole på også i forkant.
Jeg kan møte utfordringer med tilliten til og hvilen i at han er der foran meg, og han er der med meg. Jeg kan gå på Guds løfter.
Den åpenbaringen jeg fikk der, som jeg ironisk nok har snakka om i teorien i mange år, ga meg et nytt lys over uka. Jeg kjente at grunnen jeg står på er fast.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg kunne møte uka med fred i hjertet. Jeg kunne legge meg og vite at Gud er trofast. Stå opp og lovprise hans godhet. Og da jeg skulle holde den siste andakten var jeg sliten, selvfølgelig, men jeg kunne se tilbake på ei god uke.
Ei uke prega av Guds ledelse, Guds nærvær og utallige konkrete bønnesvar. Andaktene gikk på underfullt vis bra. Gud velsigna tjenesten og dagene.
Så er det godt å takke Gud for det, og det er godt å minne meg selv og andre på dette, fordi vi alltid kan glede oss i Herren.
Og så må vi innse hvor små vi er i møte med Gud. Vi fatter ikke bredden, lengden, høyden og dybden i Kristi kjærlighet til oss. Vi har ikke mulighet til å forstå alt.
Gud vil alltid ha mer og vise oss av hvem han er, og hva han vil i våre liv. Det gjør meg ydmyk, og ikke minst takknemlig.
Det er godt å takke Herren! Tenk at han vil ha med meg å gjøre. Tenk at han ville frelse meg og sette meg fri. Tenk at han vil være levende til stede i mitt liv. Det gjør meg liten å møte en stor Gud. Også er det så uendelig trygt allikevel, i Kristus.
Salme 92,2-6
Det er godt å takke Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å forkynne din godhet om morgenen, din trofasthet om nettene, til den tistrengede harpen, til dempet klang fra lyren. Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er, hvor dype dine tanker, Herre!
