På julekonsert

«Å kunne jeg bare bli barn igjen når jule­klok­ke­ne rin­ger!»

Det var jule­kon­sert. Mange var sam­let. En ung so­list tråd­te fram. Det ble helt stil­le. Så hørte vi myke toner fra pia­no­et. So­lis­ten løf­tet blik­ket - etter hvert også røs­ten:

«Å kunne jeg bare bli barn igjen når jule­klok­ke­ne rin­ger!»

Hun sang med inn­le­vel­se. Vers etter vers lød - med ro­li­ge mel­lom­spill. Jeg glem­te side­man­nen. Or­de­ne ble mine. Og jeg var med ett til­ba­ke i min barn­doms­heim. Det var jule­kveld. Vi sang jule­san­ger. Vi tilba bar­net i kryb­ben.

«Vi reder deg leie, du him­me­lens sønn

og slip­per deg in­gen­sin­ne.

Etter hvert kom hun til et vers som ryk­ket meg til­ba­ke til nå­ti­den

«La gråne vårt hår og bøyes vårt mot

og da­ge­ne fort henrin­ne.

Ved barne­hån­den fra Bet­le­hem

vi Pa­ra­di­set skal finne.»

Håret grå­ner. Slekt føl­ger slek­ters gang. Ja. Men den unge so­lis­tens bud­skap byg­ger bro over alle ge­ne­ra­sjons­kløf­ter. Vi har noe fel­les: Trøs­ten fra ham som kom for å gjøre syn­de­re sa­li­ge. En sterk trøst.

I kveld skal Jo­runn og jeg være sam­men med noen av våre - fra to yngre ge­ne­ra­sjo­ner. Jule­evan­ge­li­et skal leses. Jule­san­ger syn­ges. Da strek­kes «barne­hån­den fra Bet­le­hem» ut mot oss. Da blir vi alle barn. Vi sit­ter sam­men på Guds jule­kon­sert. Og det tryg­ge bud­ska­pet lyder mel­lom veg­ge­ne:

«Ved barne­hån­den fra Bet­le­hem

vi Pa­ra­di­set skal finne.»

Les flere av andaktene som er publisert på Dagen.no