Åpenbart at «Floden» handler om noe mye større
Jeg kan ikke si jeg er så veldig musikk-interessert. Det er sjelden jeg setter på musikk, men når jeg gjør det er det som oftest radio på vei til jobb. Da kan jeg imidlertid få både gode og tankevekkende opplevelser av liste-popen som spilles.
Det siste året har sangen «Floden» stadig blitt spilt på radio og Spotify rundt om i landet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Emma Steinbakkens tolkning har gitt sangen til Bjørn Eidsvåg nytt liv. Den inderlige og klokkeklare stemmen formidler teksten på en måte som gir meg frysninger hver gang. Mange tolker teksten til å handle om kjærligheten mellom to mennesker. Selv synes jeg det er åpenbart at sangen handler om noe mye større enn som så, noe jeg også tror var utgangspunktet da Eidsvåg skrev sangen.
En sang kan høres forskjellig ut etter hvilke ører som hører på. Slik er det nok også med denne sangen. For min del blir sangen så sterk fordi jeg hører gjenklangen av min egen lengsel etter Jesus. En forundring over alt det gode han gir meg, og en fortvilelse over at jeg ikke prioriterer ham mer enn jeg gjør.
Jesus sier: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann» (Joh. 7,37b–38).
Første vers i «Floden»:
«Det renner ei elv, en duvande flod gjennom livet mitt Eg fylles av mildhet og fred når eg vasse i sivet ditt Og kver gang eg våge å bada i deg blir eg heil og rein Og eg kjenne eit lindrande ljus gå gjennom marg og bein»
I 1.Joh. 3,1,7 står det: «Men dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»
Andre vers i «Floden»:
«Det finnes en brønn, ei kjelda te liv i min egen plass Kjærleik e navnet og blikket blir klart ved det minste glass Og kver gang eg våge å drikka av det blir eg heil og rein Og eg kjenne eit lindrade ljus gå gjennom marg og bein.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesus sier: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv» (Joh. 4,14).
Andre refreng i «Floden»:
«Eg lure nå på koffor drikk eg ikkje meir av det Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg Det kan nesten virke som om eg prøve å unngå det Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg Forunderleg, forunderleg.»
Jeg vet at jeg får alt jeg trenger hos Jesus. Han kan tilby meg levende vann og en flod av nåde. Og det trenger jeg så inderlig. Men hvorfor drikker jeg ikke mer av det? Hvorfor benytter jeg ikke enhver anledning til å oppsøke den utømmelige kilden av kjærlighet og nåde?
Vi er inne i fastetiden. Tiden for bønn, forsakelse og ettertanke. Denne fasten gjør jeg Bjørn Eidsvåg sine ord om til min bønn:
«Eg vil trossa den motstand eg har mot å ta imot det som e godt Det ikkje lurt å gå rundt å sjå etter det som eg alt har fått.»
Alt det gode i livet her i verden er i beste fall dårlige kopier av det Gud kan tilby oss. Man kan fort bli revet med og strebe etter det man tror er verdifullt der og da. Men alt du trenger har du allerede fått av Gud: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave» (Ef. 2,8).
Da gjenstår det bare å sette på sangen en gang til, lene seg tilbake og se for seg elven med levende vann, floden av nåde og kilden med kjærlighet. Og så kan du synge med, i takknemlighet over alt du har fått av Jesus. Og i forundring over at du ikke oppsøker denne floden mer enn du gjør.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Joh. 4,14
«Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.»
