Ny interesse for Bibelen

Det vil være en stor berikelse for det offentlige ordskiftet her i landet hvis det igjen blir mulig å snakke om troens innhold.

Er Norge et kristent eller et sekulært land?

Svaret på det spørsmålet avhenger blant annet av øynene som ser. Debatten om religionenes og særlig kristendommens innflytelse her i landet er preget av nokså sterk polarisering med bakgrunn i debattantenes utgangspunkt.

Noen vil legge vekt på aktiv tilslutning i form av bekjennelse eller kirkedeltakelse, og da ganske raskt konkludere med at Norge er et temmelig sekulært land.

Andre vil legge mer vekt på kirkemedlemskap og tilslutning til den kristne kulturarven. Med en slik innfallsvinkel er situasjonen lysere.

I realitet­en er begge disse perspektivene relevante, hver på sin måte.

Men til tross for at vi på mange områder har opplevd en betydelig sekularisering de siste tiårene, ser vi stadig tegn på at den kristne tradisjonen vår er høyst levende blant oss. Og den har vist seg mer motstandsdyktig enn mange nok hadde ventet seg.

Et interessant tegn på dette kunne vi lese om i Dagen lørdag. Der hevdet Vårt Lands kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo at vi befinner oss i en tid hvor Bibelen «inspirerer mye av den norske skjønnlitteraturen».

Det er en interessant observasjon, selv om vi skal være forsiktige med å trekke bombastiske slutninger ut fra den.

Walgermos ­påstand er at mange forfattere på nytt har innsett Bibelens store betydning for mennesker i den vestlige verden, kristne såvel som andre. Han viser til både Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Hanne Ørstavik som eksempler på slike forfattere.

Med tanke på hvor stor betydning kristendommen har hatt i norsk kultur og historie er det påtakelig hvor sjelden vi har substansielle debatter om innholdet i kristen tro i den moderne offentligheten her til lands. I sekulære medier er det stort sett homodebatten og tilsvarende kampsaker som vekker journalistisk opperksomhet. Endringer i folks gudsforståelse går stort sett nokså upåaktet hen.

Men de siste årene har bildet sett ut til å være i en viss endring. I romjulen 2014 fikk vi vite at den andelen ungdommer mellom 15 og 20 år som kaller seg personlig kristne hadde økt fra 9 prosent i 1985 til 30 prosent i 2013.

I den samme undersøkelsen kom det også frem at andelen unge som sa at de trodde på Gud i den samme perioden hadde gått opp fra 32 til 33 prosent. Det ser ut for at betegnelsen «personlig kristen», som for et par tiår siden stort sett var forbeholdt dem med et aktivt kristent liv, har fått en mer allmenn utbredelse. Dette er i seg selv interessant.

I løpet av de siste årene har også Ap-leder Jonas Gahr Støre brutt etablerte mønster ved å stå frem som en troende, selv om heller ikke han har levert noen utførlig trosbekjennelse. De negative reaksjonene på Støres uttalelser har likevel fortalt noe om en offentlighet som har vært vant med å holde kristendommen på en armlengdes avstand.

Les også:

Ingen vil nok forsvare alt som gjennom historien har blitt utført i Guds navn. Også i dag finnes det mange eksempler på både ytringer og andre handlinger i Guds navn som spotter Herren mer enn å ære ham. Men det vil være en stor berikelse for det offentlige ordskiftet her i landet hvis det igjen blir mulig å snakke om troens innhold uten å bli møtt med berøringsangst. Her kan forfattere og andre kulturaktører bidra til å åpne dører.