Nja… skeptisk
Med sine maleri av gledens Gud ville C. S. Lewis få leseren til å håpe at Gud virkelig finnes.
Denne uken har studentorganisasjonen Laget arrangert Skepsisuke i Bergen. Forrige uke var det Oslos skeptikere som ble tilbudt seminar om tema som «Var Jesus Guds sønn?» og «Hva skjer når vi dør?».
Vi er midtveis i den bergenske skepsisfesten og amerikanske Art Lindsley gestikulerer foran tavlen i auditorium 2 på NLA Høgskolen. Mesteparten av skepsisen har gått for seg på studentstedet Det akademiske kvarter og Studentsenteret i Bergen, men NLA Høgskolen har altså også rom for tvil.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Art Lindsley snakker om den britiske forfatteren og litteraturkjenneren Clives Staples «Jack» Lewis som stikk i strid med egne tanker om seg selv skulle komme til å bety mye for lesere langt ut over sin egen levetid.
- C. S. Lewis' farlige idé var at hans tanker rett og slett gjør ateisme til et umulig standpunkt, sier Lindsley og siterer dermed Victor Repperts bok «C. S. Lewis Dangerous Idea» fra 2003, der han tar opp Lewis tanker om at menneskelig fornuft ikke bare taler for Guds eksistens, men at det er meningsløst å snakke om fornuft og rasjonalitet om alt som finnes er ren materie.
I skepsisukens ånd er det hindringene Lewis møtte som er Lindsleys hovedtema.
- Det interessante er at hinderne for tro som ble viktige for C. S. Lewis' forfatterskap var dem han selv strevde med i livet.
Han møtte sorg, tap og ondskap så vel som håp og glede, og det viser igjen i hans tenkning om hva som utgjør vanskene i møte med kristen tro, sier Lindsley som har vært leder for amerikanske C. S. Lewis Institute siden 1987. I tillegg leder han nå den teologiske avdelingen ved tankesmien Institute for Faith, Work & Economics i Virginia.
- Verdens mange myter om guder som dør og står opp igjen motsa tilsynelatende kristendommen for den unge Lewis som hadde forkastet kristen tro. Nettopp mytene ble også viktig i hans konvertering til kristendommen og for hans tenkning, forteller Lindsey.
Skepsisuka, som arrangeres flere steder i Norge, er egentlig en variasjon av en aksjonsform fra Lagets britiske søsterorganisasjon IFES. Der er det mer vanlig at kristne studenter takler ateisme og vantro rett på, og inviterer troende og tvilende til felles utforskning av eksistensielle spørsmål. «Grill en kristen» og pub-evangelisering er ofte brukt.
På sett og vis passer Lewis perfekt i en slik sammenheng. Den opprinnelige irske akademikeren gikk nemlig veien fra ateisme via en aksept til at det måtte finnes en Gud - før han landet på at Jesus Kristus ikke bare var en myte på linje med andre. Han var «myten som ble sannhet».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Underveis, og etter sin konvertering, lot han aldri være å stille spørsmål og tenke selvstendig, hverken om spørsmål og selvfølgeligheter i samtiden eller svarene og doktrinene han fant i kristen tro.
Søndagens bibeltekst handler om å holde fast ved bekjennelsen av troen, også i møte med motstand. Og skulle noen finne det vanskelig å offentliggjøre sin tro i et studentmiljø, er det også inspirasjon å finne hos Lewis, forteller Lindsey.
- Lewis var eksepsjonelt begavet. Likevel ble han gang på gang stemt ned når professorat skulle fylles. Årsaken var hans «Hot gospeling», hans tendens til å hele tiden peke på det dramatiske ved Jesus Kristus. Selv ikke hans venn Tolkien, som var mye mer subtil, likte hans evangeliske hang, sier Lindsey.
Ikke før han fikk tilbud om professorat fra den konkurrerende universitetsbyen Cambridge dukket det opp et tilbud i Oxford. Men Lewis, som hadde sagt ja til Cambridge, følte det da var for seint å snu.
Lindsey mener det var flyttingen som var hovedårsaken til at det ble mindre kontakt mellom Lewis og Tolkien i den siste delen av livet. Uenighetene klarte de fint å håndtere når de hver tirsdag møttes til samtale på puben Eagle and Child, eller the Bird and Baby som den het på folkemunne.
Flere likheter med dagens ideologiske klima kan finnes. I Lewis' samtid var et naturalistisk livssyn opplest og vedtatt. I hvert fall i de akademiske sirkler. Da det ble kjent at Lewis ikke bare trodde mirakler fantes, men i tillegg presterte å argumentere for det, vel da kunne vel britiske øyebryn neppe løftes høyere.
- Hans vranglære var kristendommen. I en naturalistisk alder skrev han bøker med engler og demoner, og forsvarte overnaturlig kristendom. Det ble et sjokk for mange.
Lindsey mener at Lewis rett og slett nektet å gå med på samtidens tendens til å senke kravene for kristen tro.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mens teologer som Friedrich Schleiermacher arbeidet med å fjerne alt som kunne hindre moderne mennesker å tro, løftet Lewis frimodig frem det overnaturlige. Finnes det en allmektig Gud skulle det vel bare mangle at han kunne åpenbare seg med tegn og under som understreker hans overnaturlige natur.
I sin bok «Lewis' Case for Christ» skriver Lindsey om debatten med filosofen Elizabeth Anscombe der mange i ettertid har ment at Lewis gav opp sitt apologetiske prosjekt.
- I den opprinnelige versjonen av «Mirakler», som Anscombe kritiserte, hadde Lewis tatt litt for hardt i. Hans argument var at når vi finner at en antatt sannhet stammer fra tilfeldigheter, så avfeier vi det. Anscombe pekte på muligheten for at en antatt sannhet som er gitt av tilfeldigheter tilfeldigvis kan gi et rett svar. Hun spurte ham: «Hva er sammenhengen mellom grunnene for standpunktet, og at det holdes for sant?», skriver Lindsley.
Lindsley skriver videre at Lewis grunngav sin posisjon nøyere i debatten, men at han senere mente at Anscombes innvendinger gav grunn til litt revisjon i starten av boken.
At Lewis ikke fortsatte denne type debatter skyldes heller at han ikke var skolert innen nyere analytisk filosofi, men innen klassisk filosofi.
- Noen år senere ble den samme debatten satt opp mellom John Lucas og Elisabeth Anscombe, og der forsvarte Lucas Lewis til mange av tilhørernes tilfredshet.
Lucas viste at Lewis opprinnelige tesis om at et gjennomført naturalistisk livssyn ikke henger sammen logisk, var fullt ut forsvarbar, skriver Art Lindsley.
DAGEN
