Misforstår vi veggen som enden av rommet?

Det finnes en runde nummer to. En vei på andre siden av å ha møtt veggen, skrev jeg i forrige andakt. Før eller siden vil mange kristne oppleve en vegg. Da finnes det et valg og en mulighet.

Misforstår vi veggen som bunnen i bassenget eller enden av rommet? Etter å ha fått referert «runde to» som et begrep, ble jeg ivrig. For det gir språk og normaliserer. Alle må ikke møte veggen. Men møter vi den, så kan vi ha språk for at Jesu offer går dypere.

Både et ungt og et modent møte med evangeliet er sant. De som kaster seg inn i kristenlivet i unge år er ikke falske, men ekte på sine premisser. De trenger både støtte og festbrems på en gang. Hvis veggen kanskje kommer senere, er det ikke fordi alt var feil. Men fordi realitetene om livet, om synden og evangeliet, må erfares.

Å gå videre er et valg som trenger dyp respekt fra andre. Den det gjelder, trenger å bøye seg helt ned og drikke av Kilden. Men når det skjer, er det en enorm velsignelse for mange. Vi kjenner personene i Bibelen som gikk den veien. Det var ekte vare. «Stol aldri på en leder som ikke halter», sa en kjent predikant om Jakobs kamp.

Den første halve veien er godt opptråkket. Men den neste halvveien, runde to, trenger også å fylles med fotspor og kjentfolk. Ellers har vi det ikke godt som fellesskap. La oss gi det språk og rom. Det er en velsignelse å tjene under ledere som har møtt veggen og funnet veien videre.