Minneord - de døde i Kristus
På min fars gravstein er det inngravert følgende ord: «Borte fra legemet, hjemme hos Herren».
Jeg satt på bakerste benk i den gamle, laftede trekirken og så det lange gravfølget toge sakte forbi meg ut mot den dødes siste hvilested. Sorgtunge ansikter, røde øyne, senkede blikk. I den lille bygda på Sørlandet hadde den døde kvinnen vært godt kjent av alle, og den triste dødsmeldingen for en drøy ukes tid siden hadde rystet alle.
Men det var synet av den dødes aldrende mor like bak likkisten som fikk mine tårer til å presse seg frem. Lutrygget. Knust. Hvem kan bære vekten av sin egen datters død? Hvem kan forstå det meningsløse? Hvem kan tåle å miste en nær venn? Hvem kan se døden i øynene uten å frykte?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Døden er virkelig en fiende!
Døden kaster sine lange skygger inn over oss alle fra tid til annen. Og dødens skygger minner oss om livets forgjengelighet. Hvor korte våre liv her på jorden er! Hvor uviktige tingene er i forhold til menneskene vi møter!
Prestens ord i begravelsen var rene balsam for sjelene våre. Han løftet frem den avdødes personlighet og historie, langvarige misjonsengasjement, humor og livsglede, og familie og venner. Men alt dette hadde bare forsterket sorgen og savnet hvis han ikke også hadde løftet frem troen på Jesus, frelsen og håpet om legemets oppstandelse og det evige liv.
For med det kristne håpet sørger vi ikke som de vantro – de som er uten Gud og uten håp. Døden er ikke en slutt, men en overgang til et nytt liv. Det er derfor Paulus kunne si «For meg er livet Kristus, og døden er en vinning!» (Fil 1:21)
Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer holdt en siste gudstjeneste påskemorgen 1945 for sine medfanger i et nazistfengsel over teksten «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet. 1:3) På vei ut av fengselet til konsentrasjonsleiren hvor han ble hengt dagen etter sa han til en medfange: «Dette er slutten. Men for meg er det begynnelsen.»
Døden er virkelig en vinning!
Døden setter et skille mellom de levende og de døde. Derfor er døden en fiende. Men døden kan også hjelpe oss som lever med å skille mellom det evige og det timelige. Mellom det jordiske og himmelske. Mellom det viktige og det uviktige. Derfor er også døden en vinning. Og når vi har fullført løpet, bevart troen og rettferdighetens krans ligger klar for oss, da blir også døden en venn.
Vi skal alle dø. Men bare de færreste vil bli husket mer enn kanskje noen tiår. Vi er som gresset som vokser den ene dagen og visner den neste – og så blir vi glemt. Men Gud være takk for det evige liv. Den som tror på Jesus skal leve om han enn dør! På min fars gravstein er det inngravert følgende ord: «Borte fra legemet, hjemme hos Herren».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da blir det ikke lenger aller viktigst med suksess, berømmelse eller innflytelse i jobben. Men det er av avgjørende betydning at vi lever i samfunn med vår Frelser.
I evighetens perspektiv blir også antallet år vi vandrer her på kloden av underordnet betydning. Det som betyr noe er hvordan Herren ser på vårt liv. Det blir viktigere hva Gud fikk utrette i oss enn hva vi fikk utrette i verden. Nåden blir viktigere enn gjerningen. Relasjonene blir viktigere enn posisjonene. Helliggjørelsen blir viktigere enn utdannelsen. Evangeliet blir viktigere enn politikken. Bibelen blir viktigere enn avisen.
Vi skal alle en dag dø. Men Gud være takk for at Døden ikke har det siste ordet! Det er Livet som har det siste ordet!
Joh. 5:24: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»
Joh. 11:25-26: «Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Tenk at jeg en dag skal treffe igjen den kvinnen som vi begravde! Og ikke bare henne, men alle som døde i Kristus skal en dag oppstå med et herliggjort legeme, og så skal vi for alltid være med Herren!
