Min advent: «Kvart år tel eg dagar til stjerna kan hengast opp»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem. Her kan du kikke på de andre adventslukene.

Eg kallar meg ei enkel sjel frå landet. Med mykje kvardagslukke. Heimelaga rundstykke, varmt, med godt smør som smeltar. Villhonning frå bakanfor fjella, Sahelisk, malisk. Og ein god kopp kaffi. Gudsordet og salmeboka som opnar morgonen og dagen. Med velsigning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Adventsjerna. Kvart år tel eg dagar. Til adventsjerna kan hengast opp.

Til eg kan setje meg godt i sofaen og berre sjå. Lyset. Stjerna.

Den kolsvarte natta bakanfor. Tropemørket.

Kjenne på advent.

Ta innover meg stemningar frå no og mange år attende. Forventningane. Som mettar, lyftar, tindrar. Sjå med håpets briller. Juleglede. Samvær. Dampen som breier seg i heimen, frå tørka, salt kjøt på pinnar. Juletonane som legg seg på.

VARSLAR: Stjerna i aust varslar. Natta er snart til ende.

Stjerna og mørket…

Dei gjer meg meir. Dreg mot tidsaldrar som var. For lenge sidan. Fangar meg inn i den store forventninga. Som vanskeleg let seg romme. Svingingar frå lovnaden som bar gjennom generasjonar. Profeten med sitt indre blikk, malar det fram som i sanntid:

- Det folket som vandrar i mørkeret… ser….

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Dei ser… eit stort lys.

- Over dei som bur i dødsskuggens land strålar lyset fram.

Så…snur profeten seg . Til Han som gjev syner. Konstaterer «fait accompli»: – Du lét dei jubla høgt og gjorde gleda stor.

På forventninga sine vengjer let eg meg bære. Gjennom hundre og hundre av år.

Sansar eit nattemørke. Med eitt, gjennombora av lys. Herlegdom. Frå Herren. Ein engel, utsendt, talar. Seier det eg elskar å høyre. Om att og om att: Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede, ei glede for heile folket: I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren.

Eg har ei veninne, ei amerikansk dame, pensjonist. Ho vaks opp som misjonærbarn i Burkina Faso, eit tørt, varmt land i Vest Afrika. «Eg har høyrt englesong,» fortel ho ein dag, - ute i bushen på slettene då eg var ute og sykla som barn…

Eg undrar meg.

Det gjorde nok og hyrdingangane. Brått omslutta av ein stor himmelhær. Som lova Gud og song: «Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske Gud har glede i!»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Igjen er eg hjå sjåaren.

For, seier han. Som for å greie ut samanhengar. Om lyset, som strålar fram:

«Eit barn er oss fødd, ein son er oss gjeven. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått namnet: Underfull rådgjevar, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.

Så skal herreveldet vera stort og freden utan ende over Davids trone og hans kongerike.»

Orda gjev resonans og klangbotn for englebodskapen eg elskar høyre.

Dei svingar med i framtidsord: «Eg, Jesus, <…>, eg er Davids rotskot og ætt, den klåre morgonstjerna.»

Nattemørke og morgonstjerna.

Stjerna i aust varslar. Natta er snart til ende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Verdas lys kjem.

Herren kom. Og Han kjem.

KVARDAGSLUKKE:– Eg kallar meg ei enkel sjel frå landet. Med mykje kvardagslukke, skrive Bergfrid Almelid.