Mannen fra Nasaret kom for å skape etterfølgere, ikke begeistring

Seniorprest Knut Sand Bakken skriver i Dagen (12.08) at «Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham … De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham». Nei, Mesteren krevde mer enn som så.

Mannen fra Nasaret kalte mennesker til tro og omvendelse, og hans budskap var tydelig nok: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10,32–33).

Jesus hadde ikke med sin forkynnelse til hensikt å skape begeistring, men å skape tro og nytt liv hos sine tilhørere. «Ære fra mennesker vil jeg ikke ha,» sa Jesus (Joh 5,41), og istedenfor ba han dem om å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham, selge alt de eide, gå gjennom den trange port inn til livet og vende seg bort fra synden.

Der Jesus forkynte sitt radikale budskap skapte han anstøt, og han delte folkemengden i to, mellom dem som trodde på ham og dem som vendte seg bort fra ham i vantro. Når Jesus en sjelden gang begeistret folkemengden, tok det ikke lang tid før begeistringen ble erstattet med kraftige reaksjoner og avvisning.

Etter det populære brødunderet ved Galileasjøen, ville folkemengden gjøre ham til konge, men Jesus avviser folkemengdens forventning om et nytt under, og taler istedenfor om seg selv som brødet fra himmelen. Ja, han sier om seg selv at han er livets brød, som kan gi evig liv, og uten ved ham vil de dø slik som deres fedre i ørkenen (Joh 6,49). Resultatet var ikke begeistring, men murring, hoderysting og uro.

Dette har vært kirkens tro og bekjennelse helt siden urkirkens tid, og dette har vært kirkens felles ene tro, enten den definerer seg som ortodoks, katolsk, luthersk eller pinsebevegelse. Denne troen var grunnleggende for Jesu første disipler og for deres misjonsvirksomhet, og den skapte et skille den gang som nå. Den skilte de troende fra de vantro, dem som bekjente fra de som fornektet og tydeliggjorde skillet mellom kristenheten og verden.

Hvis kirkelæren er så diskutabel som Bakken vil ha det til, er det heller ingen grunn til å gå i hans lutherske kirke og lytte til hans forkynnelse, for den gjør ikke krav på å si oss noe som er mer riktig og viktig enn den forkynnelsen som skjer av prester i andre kirkesamfunn. Skal man ta hans utsagn alvorlig ender han opp med å oppløse behovet for en luthersk kirke og slik den historiske og teologiske berettigelsen til sin egen kirke.

En prest som forkynner at Jesus bare skapte begeistring og ikke krevde bekjennelse, ender opp med å forkynne en Jesus som er så uinteressant at han ikke er verdt å følge, og han blir knapt en frelser som gjør at man ser behovet for å fornekte seg selv og ta opp sitt kors.

Men mannen fra Nasaret har ikke bedt om vår begeistring, men kalt oss til en total livsinnsats, og heldigvis er hans trøst like radikal som kallet: «… for den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10,21).