LANDINFO: Var jeg en av disse, ville jeg aldri gi informasjon til Landinfo. Derfor må heller ikke Landinfo tro at de har særlig peiling på «hjemmekirkene» og konvertittenes situasjon, skriver Stig Magne ­Heitmann.

Landinfo må ikke tro at de har særlig peiling på «hjemmekirkene» og konvertittenes situasjon

For en uke siden var jeg i Oslo Tingrett. Knapt en uke tidligere var jeg i Borgarting Lagmannsrett. Jeg var innkalt for å si det jeg (og Åpne Dører) vet om forholdene for kirken og kristne i Iran, og hvordan forfølgelse arter seg. Men jeg kan ikke svare på alle spørsmål som blir stilt. Noe ganger fordi jeg ikke vet, men ofte også fordi jeg ikke bør. Hvorfor?

I Åpne Dører (Open Doors) opererer vi med flere sikkerhetsnivåer. Nivå 3 vil si at vi kan formidle informasjon i det offentlige rom. Vi skriver om det i bladet vårt, på nettsiden vår, på Facebook og i aviser, og vi forteller om det i TV-programmene, på møter i kirker så vel som i Utenriksdepartementet og utenrikskomiteen på Stortinget.

Det som er nivå 2, informerer vi kun internt i organisasjonen og i mindre grupper der vi vet at informasjonen ikke formidles videre til det offentlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nivå 1-informasjon er strengt unntatt enhver offentliggjøring. Men vi har også et nivå 0 (null) som bare et fåtall folk i Open Doors kjenner til. Disse menneskene vet vi ikke engang det egentlige navnet på. Alt av sikkerhetshensyn.

I et stort antall land der vi har arbeid brukes ikke betegnelsen Open Doors. Mange lands myndigheter ville selvsagt ikke tillate oss å være til stede. Vi er non grata. Ikke en gang de nærmeste medarbeiderne vet at de har å gjøre med Open Doors. Det er et helt annet navn på organisasjonen de samarbeider med og gir informasjon til. Sikkerhetshensyn gjør at vi ikke kan fortelle hvem vi er. Var vi der som Open Doors, ville sikkerhetspoliti, myndighetene og religiøse institusjoner følge med på enhver bevegelse og ethvert møte vi hadde med folk. Vi ville sette menneskers sikkerhet i stor fare.

Jeg besøkte et kommunistland i Asia. Jeg bodde på hotell og reiste med sykkeldrosjer. Kristne ledere sa: «Vær forsiktig! Ikke fortell noen i hotellresepsjonen om hvorfor du er her. Ikke la sykkeldrosjeførerne bringe deg helt fram til adressene du skal til. Ikke fortell noen du ikke stoler hundre prosent på, hvem du har møtt. Skriv ikke navnene våre, og ta ikke bilder av oss. Du må vise alle bildene til sikkerhetspersonale før du får reise fra landet. Det er ikke av hensyn til deg vi sier dette, men av hensyn til vår sikkerhet.»

Forfatteren Klaus-Reiner Latke skrev en bok om kirken i Øst-Tyskland som han kalte «Stasi-Kirche». Han forteller at da arkivene ble åpnet etter kommunismens fall fikk folk sjokk. Hver femte østtyske borger hadde vært angiver. Familiemedlemmer anga hverandre. Nære venner anga hverandre. Prester anga menighetsmedlemmer, og menighetsmedlemmer anga hverandre og sine prester. Biskoper anga prester. Men ingen visste hvem som var angivere. Det demagogiske regimet fikk til og med dem som hatet kommunismen til å være angivere. Kirkeledere som fikk tillatelse til å reise utenlands for å delta på kirkekonferanser var i kommunistledernes hender. Utenlandske kirkeledere som kom på besøk fikk se et religiøst utstillingsvindu og høre om trosfrihet fra biskoper og prester som ikke våget å kritisere systemet.

Den lutherske biskopen i Ungarn, Zoltan Kaldy, ble valgt til president for Det lutherske verdensforbundet i 1948. Han narret en internasjonal luthersk kirke til å tro at det kommunistiske regimet i Ungarn behandlet kirken vel. Han selv forfulgte enhver sann kristen prest i kirken. Han utviklet en «diakonal teologi» som skulle støtte opp under kommunistisk ideologi.

I sakene til asylsøkere som har konvertert fra islam til kristen tro, enten i hjemlandet eller etter at de kom til Norge, hører jeg ofte informasjon fra Land­info som presenterer seg selv slik: «Land­info er en faglig uavhengig enhet i utlendingsforvaltningen. Land­info publiserer her egenproduserte rapporter om forhold i en rekke land. Publikasjonene er utarbeidet for norske utlendingsmyndigheter.»

Når Land­info presenterer faktakunnskap om landene, er det som regel en glede å høre. Der er stor kunnskap og mye erfaring, og jeg lærer stadig noe nytt. Men når Land­info sier noe om forholdene for kirken og forfølgelse av kristne, gjør det ofte vondt. Jeg tenker: Hvem har de informasjonen fra? Og der Land­info (eller UDI) kritiserer iranske kristne organisasjoner som Elam Ministries, kristne menneskerettighetsorganisasjoner eller Noas for synsing og feilinformasjon, opplever jeg at det er vel så mye synsing og mangelfull kunnskap på den andre siden. Pluss at det er en bagatellisering av forfølgelsen av kristne i landet og faren for forfølgelse om konvertitter sendes tilbake.

Jeg må bekjenne at jeg aldri har besøkt Iran, og så lenge mitt navn settes i forbindelse med Åpne Dører kan jeg ikke besøke landet. Av sikkerhetshensyn – ikke for meg selv, men for kristne jeg eventuelt skulle møte. Land­infos representant kan fortelle at hun har besøkt landet mangfoldige ganger. Da skulle vel Land­info vite mye bedre enn Åpne Dørers talsperson hvordan forholdene er? Men hvem kan Land­info ha kontakt med uten at myndighetene vet om det? Hvilken informasjon kan Land­info få uten at myndighetene vet hver eneste detalj? Kan Land­info ha kontakt med «undergrunnskirken» uten at det setter de kristne konvertittenes liv i fare?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Oslo Tingrett ble representanten fra Land­info spurt om det islamske regimets drap av kristne ledere som jeg hadde fortalt om. Land­infos talsperson svarte at «myndighetene har tatt avstand fra disse drapene». I 1996 ble pastor Yussefi, en konvertitt fra islam til kristen tro, drept. Det var to år etter at biskop Hajk Hovsepian og pastor Mehdi Dibaj, også en konvertitt, var drept. Myndighetene ville ha Edward Hovsepian, leder av evangeliske kristne, til å skrive under på at Yussefi hadde begått selvmord. Edward protesterte og sa: «Aldri i verden om jeg skriver under. Dere drepte ham, og dere vet det.» «Du må samarbeide,» truet myndighetene, «ellers ville det gå ille med hele kirken». Men Edward Hovsepian kunne ikke annet enn å stå for sannheten. «Dere kan drepe pastorene og stenge kirkene. Men kirken vil overleve,» sa han med overbevisning. Det er akkurat det som skjer.

Iran har den høyeste prosentvise kirkeveksten i hele verden, ifølge Operation World. Konservative anslag fra Open Doors og andre kristne organisasjoner sier at «undergrunnskirken» teller mellom 450.000 og 700.000 mennesker. Land­info protesterer og sier at tallet er altfor høyt. Hvordan kan de bevise det? Land­info bare synser.

Utlendingsmyndighetene bruker betegnelsen «hjemmekirker» for de små fellesskapene av farsi-kristne som har forlatt islam og blitt kristne. Noen i Norge vil kjenne betegnelsen «husmenigheter». Jeg bruker gjerne betegnelsen «undergrunnskirke». For det er det disse fellesskapene må være. Det var undergrunnskirker i Sovjetunionen, Albania og en rekke kommunistland. Det har vært undergrunnskirke i Kina. Det er undergrunnskirker i Nord-Korea, Maldivene, Sentral-Asia, Eritrea, Somalia, Libya og Saudi-Arabia. De må unngå myndighetenes og religiøse gruppers radar. De vet også at myndighetene prøver å plassere spioner i de små fellesskapene. De spør ikke etter hverandres fulle navn og identitet. De oppbevarer ikke sensitiv informasjon på datamaskinene eller hverandres telefonnumre.

Var jeg en av disse, ville jeg aldri gi informasjon til Land­info. Derfor må heller ikke Land­info tro at de har særlig peiling på «hjemmekirkene» og konvertittenes situasjon. Fordi Elam Ministries, Open Doors og andre kristne trosfrihets- og menneske­rettighetsorganisasjoner har en helt annen tillit og kontaktmulighet innad i undergrunns­kirken, kan vi også ha en helt annen informasjon enn det et norsk, statlig forvaltningsorgan kan ha. Jeg våger å si at Land­info kan bli hørt i konvertittsaker om generell informasjon, men de bør ikke bli hørt i det som har å gjøre med undergrunnskirken og konvertittene. Det er katastrofalt når utlendingsmyndighetene legger denne informasjonen til grunn for sine avgjørelser.

Les også
Styrk Landinfo i konvertittsaker
Les også
Konvertitt vant over Utlendingsnemnda
Les også
Konvertitt returnert til Iran
Les også
UDI legger ned 7.000 mottaksplasser