Kirken må ta en timeout, og det må gjøres nå

Vi i kirken må nå ta en skikkelig timeout, stoppe opp og tenke grundig igjennom hva vi gjør. Helst før vi bruker enda mer tid og ressurser enn det vi allerede har brukt, på noe vi kanskje egentlig ikke burde drive på med i det hele tatt.

Jeg er nyvalgt bispedømmerådsmedlem og deltager til kirkemøtet fra Tunsberg, og er hverken teolog, forsker eller historiker, men bare en vanlig ingeniør og kirkegjenger.

Men jeg synes at vi nå er i ferd med å gå «helt av skaftet» i vår iver på kompromisser og tilpasninger for å være «populære», at vi har mista hele fokuset på vårt egentlige oppdrag. Kanskje det finnes en annen og mer farbar vei?

Mine «teser» er som så:

1. Kirken som tradisjonsbærer må ikke glemme kontinuerlig å vurdere forholdet mellom tradisjonene og det opprinnelige oppdraget

2. Kirken har i oppdrag å velsigne, men det er forskjell på å velsigne mennesker og det å velsigne menneskers valg.

3. Kirken skal velsigne og gjerne feire menneskers valg, når dette er valg som har med troen og vårt forhold til Gud å gjøre, for eksempel ved dåp, konfirmasjon, begravelser og vigsling/innsettelse av prester og andre kirkelige embeter.

4. Kirken har ikke fått i oppdrag å velsigne andre typer valg vi gjør, for eksempel hvem vi vil leve sammen med (hvilken bil vil velger, hvor vi vil bo etc.).

5. Konsekvensen av dette er at kirken både må si fra seg vigselsretten og generelt dette med å velsigne samlivsformer.

Det er mange ting å si rundt dette, og jeg vet at dette sannsynligvis er lite populært, men det er på tide vi tenker igjennom litt hvorfor vi gjør ting i kirken, ikke bare hvordan.

Den opprinnelige bakgrunnen for ekteskapsinngåelse i kirken (noe som ikke ble obligatorisk før i 1589) var at adelen i middelalderen trengte en juridisk bindende handling som sikret barnas arverett.

Kirken har fått en misjonsbefaling og bør fremme tradisjoner og ritualer som i hovedsak er med å fremme evangeliets sak.

Kirkerådet har sagt de kommer til å ta opp dette med at de skal si fra seg vigselsretten, men i et fremtidig kirkemøte og at dette er en egen sak som kan tas uavhengig av dette med liturgi for likekjønnede ekteskap. Jeg mener det er relevant å dreie debatten mot dette allerede nå.

Vi kan gjerne bruke «Nytt på nytt»-metoden og si som følger:

Den norske kirke har en del feiringer/markeringer/ritualer/samværsformer.

Hvis vi fokuserer på det følgende, «hva skal da ut»?:

1. Vi beholder samværsformer som har fokus på vårt forhold til Gud og som bringer oss nærmere Gud

2. Vi beholder samværsformer som er med å fremme kirkens enhet og fjerner de som skaper splittelse

Jeg kommer til å ta dette opp i generaldebatten på Kirkemøtet, men vil gjerne at tankene kommer litt frem i lyset på forhånd, så både biskoper, kirkeledere og delegater kan stoppe opp og tenke seg litt om.