Johan eter på slottet i dag
Gjennom Jesus har Gud gitt oss adgang til sitt kjøkken aldeles ufortjent.
En fattig husmann møtte en gang en fin herre. Det viste seg å være selveste greven. Husmannens lille jordstykke låg under grevens store gods, og hos greven måtte han arbeide for å beholde jordstykket. Nå var den enslige husmannen i krise. Han hadde ikke mat. Dette meddelte han greven. Greven syntes synd på ham. Han fant fram et stykke papir og skrev noe en lapp. Der sto det: Johan eter på slottet i dag. Johan gikk opp til det store slottskjøkkenet og viste dem lappen. Jo, da, de kunne ikke annet enn gi ham mat.
Dagen etter var situasjonen den samme. Ingen mat. Men Johan grep ned i lommen og fant lappen der det sto: Johan eter på slottet i dag. Lappen var udatert. Ja, tenkte Johan, så er vel grevens underskrift gyldig også i dag. Så troppet han opp på kjøkkenet. Og de måtte gi ham mat denne dagen også. For grevens underskrift sto jo der.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne illustrasjonen ble i gamle dager ofte brukt om vår stilling som kristne. Vår ulykkelige situasjon er at vi er hjelpeløst fortapt i oss selv. Men Guds nådeløfte i Kristus er udatert! Se her: Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet (Rom 5:12). Dette er Guds eget ord. Han går selv god for det. Underskriften er gyldig også i dag! Som kristen har du daglig adgang til nåden. Ja, du står i nåden. Kontinuerlig. Gjennom Jesus har Gud gitt oss adgang til sitt kjøkken aldeles ufortjent. Hans frelsesløfte gjelder nå og alltid.
Jeg har enda en illustrasjon denne lørdagen. Den dreier seg om uttrykket i første verset jeg siterte … har vi fred med Gud. Det var Carl Fr. Wisløff som fortalte dette. Han var prest på Birkenes under krigen. Den 8. mai 1945 gikk ryktet om at Tyskland hadde overgitt seg. Wisløff gikk til en venn som hadde radio. Der hadde de lyttet ulovlig til radioen mange ganger oppe på et lite mørkeloft. Men nå senket bonden en øretelefon ned til presten. Nå kunne de vel høre fritt.
Vi hørte det fabelaktige. Tyskland hadde kapitulert! Men plutselig går døren opp. Inn kommer fem tyske soldater med stålhjelm og maskinpistol. Jeg kan ikke nekte for at jeg skvatt et lite øyeblikk og gjemte meg så fort jeg kunne. Nå skjedde det ikke noe mer dramatisk. De hadde ikke noe ondt i sinne. De hadde jo kapitulert.
Men denne lille opplevelsen fra 8. mai 1945 er for meg blitt et bilde på forskjellen mellom den freden som består og den freden som jeg føler! Freden med Gud, den består. Det er fred for den som lever i troen på Jesus. Freden i hjertet, den kan av og til bli borte på grunn av ulike omstendigheter. Soldatene kunne nok skremme meg noen sekunder. Likevel, kapitulasjonen var et faktum. Det var fred.
Forkynnere sier ofte: Du skal slippe å bygge på følelser. Det er så sant som det er sagt. Når vi gjennom Skriftens øretelefon får høre at kampen er vunnet, at den store fredslutningen på Golgata er gjort, ja, da hender det vi kjenner den samme freden og gleden som apostelen i Rom 5:1-2. Og skulle det komme noen mørke skyer og forstyrre gleden, så vet vi: Jeg er frikjent fra all min syndeskyld. Jeg har fred med Gud. Han har selv i Kristus opprettet den. Nå har jeg daglig adgang til hans store kjøkken. Ånden vitner om det. Underskriften er gyldig i dag, i morgen og hver eneste dag. Så lenge jeg lever her på jorden. Takk og lov!
