Jesu død som straff?

For å komme videre i en slik samtale bør man imidlertid ikke være for rask med å karakterisere andres standpunkt som vranglære og læreavvik – i alle fall før man er sikker på at man har forstått hva det er de vil si.

Et intervju med Asle Eikrem i Sambåndet 11/2016 har skapt berettiget oppmerksomhet, blant annet i Dagens spalter. Her kommer Eikrem med utsagn om betydningen av Jesu død som påkaller en rekke kritiske spørsmål og innvendinger.

I den påfølgende debatt har han dessverre i liten grad bidratt til å avklare sin egen posisjon eller hvordan han forstår de posisjoner han avgrenser seg fra. Det er likevel en nyttig klargjøring når han i sitt siste innlegg i Dagen 23.12 understreker at han tenker ut fra en klassisk kristen forståelse av treenighet og inkarnasjon, og at han ikke avviser at Jesu død har en stedfortredende funksjon når det gjelder å gjenopprette relasjonen mellom mennesker og Gud.

For å ta nærmere stilling til Eikrems teser, må vi trolig avvente den bok han bebuder i sitt siste innlegg. Det kan likevel være verdt å kommentere et par problemstillinger som er blitt reist.

Det første gjelder forholdet mellom Jesu død og oppstandelse, der Eikrem synes å legge størst vekt på det som skjer ved oppstandelsen. Etter min mening er det viktig å holde disse to hendelsene sammen slik at den ene ikke blir betont på bekostning av den andre. Mens oppstandelsen får mesteparten av oppmerksomheten i østlig, ortodoks teologi, er det gjerne korset som har stått i fokus i vestlig teologi, både i dens katolske og protestantiske utgave.

Noen ganger har fokuset på Jesu død helt tatt oppmerksomheten bort fra oppstandelsen på en måte som nærmest har gjort den til en ren bekreftelse av det som allerede har skjedd på korset. Et viktig korrektiv til en slik tenkning får vi for eksempel hos Paulus i Første Korinterbrev. Etter i begynnelsen av brevet å ha understreket «ordet om korset» som det sentrale innholdet i sitt budskap (1,18) og budskapet om at «Kristus døde for våre synder etterskriftene» som sentralt i den kristne overlevering (15,3), peker han på oppstandelsens avgjørende betydning for forsoningsverket:

«Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder» (15,17). Her er oppstandelsen ikke bare en bekreftelse, men noe som gjør en avgjørende forskjell for frelsen. Når korset er så sentralt, er det fordi den korsfestede er den som ble reist opp fra døden. Når oppstandelsen er så sentral, er det fordi det den oppstandne er den som ble korsfestet.

Det andre spørsmålet som reises av Eikrem, er spørsmålet om Jesu død må forstås som uttrykk for guddommeligstraff. I Det nye testamentet framgår det klart at Jesus døde stedfortredende for våre synder, men det sies ingen steder eksplisitt at dette er å forstå som en straff. Fra teologihistorien har man mange eksempler på at man kan forstå Jesu død som stedfortredende soning, uten å bruke begrepet straff. Det gjelder for eksempel Anselm som heller ville bruke begrepet godtgjørelse (satisfaksjon).

Også Eikrem leter åpenbart etter andre begreper, samtidig som han vil beholde tanken om det stedfortredende. Hvorvidt begrepet straff gir en god tolkning, avhenger etter min mening av hvordan man forstår begrepet. Hvis man forstår straff som en form for gjengjeldelse som Gud trenger for å bli vennlig innstilt overfor mennesket, er det åpenbart en ubibelsk tanke. Dersom man i stedet forstår straff som et uttrykk for at Jesus bærer syndens konsekvenser i verden (jf. Rom 6,23: «Syndens lønn er døden»), er det derimot et perspektiv som lar seg forene med tanken om korset som et uttrykk for Guds kjærlighet.

Dette er ikke noe nytt tema i den teologiske diskusjon. At «straff» som et perspektiv på Jesu død kan fortone seg problematisk, kommer for eksempel til uttrykk i Ole Hallesbys «Den kristelige troslære», bind 2, fra 1921. Her avviser han en forståelse av Jesu død «som helvedeslidelse, (…) at Kristus ikke bare var gjenstand for Faderens mishag og uvilje, men endog for hans absolute uvilje og hat». For Hallesby er Jesu lidelse og død ikke et uttrykk for at Gud aktivt straffer Jesus, men en konsekvens av at Han går inn i verden for å «leve sit hellige og syndfrie liv uten å vike tilbake for nogen av de lidelser, som er syndens nødvendige følge» (s. 354).

Når alt kommer til alt, er det ingen av våre teologiske begreper og modeller som helt ut kan gripe det Ole Modalsli i en boktittel karakteriserte som «Korsets gåte» (1987). Det gjør det desto mer nødvendig å holde samtalen om dette kjernepunktet i kristen tro levende. For å komme videre i en slik samtale bør man imidlertid ikke være for rask med å karakterisere andres standpunkt som vranglære og læreavvik – i alle fall før man er sikker på at man har forstått hva det er de vil si.