Irakiske kvinner om tap og savn, tro og håp

Terroristene stjal det livet 
de kjente. Nå slåss Iraks kristne kvinner 
for å finne nytt fotfeste.

Dagen-redaktør Kari Fure ble intervjuet direkte på Facebook. Se seansen i opptak her.

Riman Sheil var gravid i sjette måned den nattenIS angrep landsbyen. Ektemannen valgte den fluktruten han mente var tryggest. Han tok en sidevei som gikk utenom veisperringer der de kunne bli stoppet og holdt tilbake. Men veien var dårlig og hullete. Riman følte at hun ble ristet i stykker. Hun hadde én tanke i hodet: Jeg må ikke miste barnet.

To år etterpå springer en liten gutt rundt i en leilighet iDohuk i Kurdistan. Mor og bestemor følger ham med kjærlige blikk. Leiligheten er sparsomt utstyrt. I stuen står det sofaer langs veggene og et fjernsyn i et hjørne. Rommet er nakent. De fikk svært lite med seg da de flyktet, men de har det viktigste. Den lille overlevde sitt livs farligste kjøretur i mammas mage. Nå er han familiens store glede.

Sterke og sårbare

Det er ofte menn som uttaler seg om situasjonen for kristne i Irak. Biskoper, prester og organisasjonsledere. Besøker man familier for å høre historiene deres, er det gjerne også der mannen som fører ordet. Kvinnene holder seg i bakgrunnen, men historiene deres er verd å lytte til.

Konflikten i hjemlandet har gjort de kristne kvinnene sårbare. De har levd med trusselen om kidnapping og overgrep. De har lidd under islamistenes krav om å dekke seg til og holde seg hjemme. Mange har mistet sine menn. De har bekymret seg syke for sine barn. Og de har måttet takle ansvaret for familiens syke og gamle i et land der det offentlige har lite å tilby.

Men konflikten har også gjort dem sterke. I en kultur der kvinner er vant til å bli forsørget, først av sin far og så av sin mann, har mange kvinner blitt tvunget til å klare seg selv.

Altfor mange tap

I Dohuk sitter de to kvinnene tett sammen i sofaen. Øynene blir røde av tårer når de forteller om livet i storbyenMosul de siste årene. De har mistet så mange de var glade i og sett så mye de skulle ønske de hadde sluppet.

– Folk ble drept rett foran oss på gaten, forteller de.

Svigermor Ban El Qas har tre voksne sønner. Da de var små og Mosul ennå var en fredelig by, kunne de springe på markedet uten at hun bekymret seg. Men senere, etter at radikale islamister fikk stadig mer makt i byen etterSaddams fall, var hun redd hele tiden.

– Hver gang vi hørte eksplosjoner, ringte jeg for å høre om guttene var trygge. Ofte sperret politiet gatene når det hadde skjedd noe, slik at det var umulig for dem å komme seg hjem.

Hun hadde grunn til å være redd. I løpet av disse årene er seks nære slektninger blitt drept. Én av dem ble kidnappet i 2007.

– Det ble betalt 100.000 dollar i løsepenger til kidnapperne, men de drepte ham likevel.

En annen ble skutt utenfor databutikken han drev i 2010.

– De kjente ham ikke. Han ble drept kun fordi han var kristen, sier kvinnen. Etter drapet i 2010 flyktet hele familien tilSyria, men allerede året etter brøt opprøret motAssad-regimet løs. Dermed måtte familien flykte på nytt – tilbake til den farlige hjembyen iIrak.

Harde slag

Å være ung, kristen kvinne i islamistenes Mosul var en prøvelse. Riman forteller at hun måtte kle seg i lange skjørt og sjal når hun gikk ut, for å få gå i fred. Den kaldeiske (katolske) kirken var det eneste stedet hun som kvinne følte seg fri. Hun hadde frivillige verv og brukte mye av fritiden sin her.

– Kirken var det eneste stedet som var vakkert og godt, sier hun.

Mens krigens lyder hørtes utenfra, gikk gudstjenestelivet sin gang bak de tykke murene.

– En søndag i 2013 ble vi omringet av eksplosjoner. Vi ble værende i kirken til det gikk over. Selv eksplosjoner kan bli en vane, sier hun og rister oppgitt på hodet.

Men at mennesker hun elsker blir drept, blir aldri vane. Få kirker ble så hardt rammet av krigen som akkurat Rimans kirke, Den hellige ånds kirke i Mosul. Søndag 3. juni 2007 var hun på messe som vanlig. Menighetens prest, faderRagheed Ganni, var blitt drapstruet. Derfor fulgte tre diakoner ham hjem. På veien blir alle fire skutt og drept.

– Kan du fortelle om denne dagen? spør jeg. Jeg har lest så mye om fader Ragheed og lurer på hvordan han var som menneske.

Riman rister stille på hodet. Hun klarer ikke å snakke om det. På nytt fylles øynene med tårer.

13. mars året etter opplevde hun marerittet enda en gang. Denne dagen ble den kaldeiske erkebiskopen Paulo Faraj Rahho funnet død, etter at han var kidnappet to uker tidligere.

– Før la jeg fremtidsplaner, sier Riman, som har en mastergrad i administrasjon og jobbet i et forlag før hun måtte flykte fra Mosul.

– Nå har jeg nok med dagen i dag.

– Vil du bli værende i Irak?

– Nei, svarer hun stille. Vi har lidd for mye.

Evakuert


Dohuk er en vakker by med høye, rødlige fjell. Byen har vokst raskt de siste tiårene, som resultat av økonomisk vekst og innvandring fra andre, mer urolige deler av Irak.

Nå har veksten stagnert, men tallet på internflyktninger er fortsatt høyt. En av flyktningene er Whansa Jajo. Hun er en ung, velutdannet kvinne. Diskret sminket og pen i tøyet. Hun snakker godt engelsk og er ansatt i en hjelpeorganisasjon.

Whansa fremstår som en som har kontroll på livet, men i dagens Dohuk har nesten alle kristne en dramatisk historie. Også Whansa er IS-flyktning og vil vekk fra Irak, men hun har ikke helt bestemt seg ennå. Lojaliteten til søsteren, som er gift og har et lite barn, holder henne tilbake. Søsteren kan ikke reise, fordi mannen vil bli værende.

– De fleste kristne vil bare vekk, vekk, vekk. Men min søster har det ikke så lett. Jeg kan ikke la henne bli igjen her alene, sier Whansa, som er singel og egentlig fri til å gjøre som hun vil.

Hun kommer fra landsbyen Baqufa, tre mil nord for Mosul. Da IS erobret Mosul 10. juni 2014, flyktet mange av byens kristne til landsbyene påNinivesletten, men i begynnelsen av august samme år var det slutt for dem alle. Da ble også innbyggerne i de kristne landsbyene fordrevet.

Whansas familie forlot hjemmet sitt 3. august. Det var en varm ettermiddag. Faren lå og hvilte. Resten av familien var samlet rundt fjernsynet, der hovedoppslaget handlet om at IS hadde kidnappet flere tusen yazedi-kvinner og tatt dem til sexslaver. Terrorgruppen hadde også tatt kristne kvinner til fange.

– Familien vår hadde allerede forsøkt å flykte fra landsbyen to ganger, men de kurdiske peshmergastyrkene ville ikke åpne grensen. De sendte oss hjem og sa at det var trygt.

Denne ettermiddagen fikk de høre at folk hadde sluppet gjennom grensen til Kurdistan. Plutselig var hele landsbyen i oppbrudd. I all hast bestemte de seg for å få familiens kvinner i trygghet i Dohuk.

Whansa grøsser når hun husker tilbake på kvelden da de flyktet. Hun og kusinene var fra seg av redsel. De krøp sammen i bilene og gjorde seg så små og usynlige de kunne. Tankene kvernet. I sitt indre så de for seg hva som kunne skje med dem hvis de ble innhentet av IS. Whansa følte seg grenseløst sårbar.

– Jeg hadde ikke noe hjem lenger. Ikke penger, og som singel kvinne har jeg ingen ektemann som kan beskytte meg.

– Jeg var som et tre som ble revet opp med røttene. Der og da opplevde jeg at jeg var på vei mot mitt livs Golgata.

Relasjoner 
satt på prøve

Trygt fremme i Dohuk ble hele familien innlosjert i leiligheten til en tante. 21 mennesker bodde på to rom i flere uker. Slitne besteforeldre, frustrerte tenåringer og høylydte småbarn var stuvet sammen på noen få kvadratmeter i kvelende sensommervarme. Det ble lite søvn og null privatliv.

– Bare det å finne en skjermet krok der man kunne skifte klær...

Whansa himler med øynene.

Minner på mobilen

Jeg møter Whansa Jajo på en restaurant. Servitøren viser oss opp til andre etasje til familieavdelingen. I første etasje sitter det bare menn. Der er det utenkelig at to kvinner som kommer alene slår seg ned. En rekke små tallerkener med salater, oliven, hummus og yoghurt blir satt på bordet med det samme. Senere kommer grillet kjøtt og varme, nystekte brødleiver.

Som så mange andre flyktninger tar hun frem mobilen og viser bilder fra livet slik det en gang var. Hun viser vakker natur og smilende mennesker. På noen av bildene er hun og kusinene pyntet til fest, på andre sitter de på huk i åkeren og sorterer agurker under innhøstningen, eller de hjelper nonnene i kirken med barnearbeidet.

Som tenåring lurte hun selv på å bli nonne, men hun slo det fra seg.

– Jeg kan ha en god relasjon med Gud uten å være nonne, sier den unge kvinnen, som i tillegg en teknisk utdannelse også har studert teologi og undervist i kristendom på barneskole.

– Jeg er så glad i Bibelen, sier hun.

Før gikk hun til bønn i kirken hver dag. Nå går hun ikke like ofte. I den kaldeiske kirken i Dohuk føler hun seg mer som en fremmed. Etter to år har hun ennå ikke funnet nære venner der. Men det kan ennå skje, og kanskje kan det også dukke opp en som hun liker ekstra godt. Mens vi spiser grillede kyllingbiter innpakket i mykt brød, forteller hun om landsbytradisjonene for frieri og giftermål. Det er mannen som tar initiativ, men han tar helst ikke direkte kontakt med den utvalgte jenta selv. Det er det en kvinnelig slektning som gjør.

Whansa er 27 år gammel og allerede eldre enn jenter flest når de gifter seg, men hun har ikke hastverk. Hun har fått henvendelser, men har takket høflig nei, med sin mors velsignelse. Familien vil at hun skal bli lykkelig.

Dessuten har hun en singel tante som venn og forbilde. Tanten fikk ikke den letteste starten på livet da hun ble sendt tilBagdad som tolvåring for å koke for sine tre eldre brødre. Men hun klarte seg bra, startet egen skjønnhetssalong og la seg opp penger. Da tilværelsen i Bagdad ble for utrygg, flyttet hun salongen til Dohuk.

Whansa bruker å hjelpe til i salongen når hun har fri. Etter maten tar hun meg med dit for at jeg skal få hilse på. Salongen har mørk film på vinduene slik at forbipasserende på gaten ikke kan se inn. Det er en liten oase der kvinnene kan slå ut håret, i et samfunn der de ellers må være svært nøye med hvordan de ter seg og kler seg.

Føler frykt

– Hva tenker du om fremtiden? spør jeg.

– Jeg føler mye frykt. Problemet er ikke bare IS, men også hvordan vanlige folk oppfører seg mot hverandre når de blir presset. Se bare i kirkene når det er matutdeling, hvordan folk kjemper mot hverandre for å få mat først. De er redd for ikke å få nok. Visst trenger vi penger og mat, men vi trenger også å ha gode relasjoner til hverandre.

– Men Gud er god. Han har åpnet mange dører for meg, tilføyer hun.

Whansa må bestemme seg for hva hun skal svare sin far som daglig spør om de ikke snart skal reise. Han har diabetes og dårlig helse, trenger mye medisiner og vil vekk fra Irak.

– Jeg har ikke bestemt meg ennå. For fremtiden vår er det bedre å dra, men for hjertet mitt er det bedre å bli.

Fra topp til bunn

Whansas far er heldig, tross alt. Han har en familie der flere har inntekt. Alle bidrar til fellesskapet. Han trenger ikke være redd for å sulte og bli satt på gaten.

For 83 år gamle Jula Ibrahim er situasjonen en annen. Hun kan absolutt bli kastet ut av leiligheten, hvis familien ikke finner penger til å betale husleien med.

Familien hennes levde på samfunnets solside. Nå befinner de seg på bunnen. De er fem familiemedlemmer som bor sammen i en boligblokk i utkanten av Dohuk. Tre av dem har alvorlige diagnoser. Bare en av dem er i jobb. Det han tjener er ikke en gang nok til å betale husleien, for ikke å snakke om medisiner og behandling.

Familien er fra Mosul. Jula, som nå sitter på en billig seng med hovne bein, var en gang rik frue i Iraks nest største by. De eide syv hus og en gullsmedbutikk, men den dagen IS angrep, var de i Dohuk i et bryllup. De rakk ikke hjem for å redde noe som helst.

– Hadde vi visst hva som skulle skje, kunne vi solgt eiendommene og levd godt her i Kurdistan. Men nå har vi ingen ting, sier datteren Hanan.

De får litt hjelp på en kirkelig helseklinikk, og de har fått matposer fra hjelpeorganisasjoner, men nå trapper organisasjonene ned innsatsen i Kurdistan.

– Det hender vi lar være å spise for å spare penger til husleien, forteller de.

På kvinnemøte

Også iErbil, hovedstaden i den selvstyrte, kurdiske regionen, bor IS-flyktninger tett i overfylte leiligheter og små kontainerhus. Byens pinsemenighet henter flyktninger i buss for at de skal komme seg til gudstjeneste. Dagen blir invitert til å være med på et kvinnemøte. Rundt 20 godt voksne damer sitter spredt i benkene.

En kvinnelig taler gjør sitt beste for å sette mot i forsamlingen. Hun snakker om at vi som mennesker er skapt perfekte i Guds øyne.

– Dere er så mye vakrere enn dere tror. La oss omvende oss fra alt det dumme vi har sagt om oss selv, sier hun til damene og fortsetter med å tale om at Jesus er den som kan ta imot sorgene og trisheten vår.

Nede i kirkebenkene sitter Savanah. Hun er mor til fem jenter. Den eldste er 17, den yngste er fire. Det var her i denne kirken de fikk tak over hodet da de flyktet fra landsbyen Bartella sommeren for to år siden. Denne ettermiddagen er det god plass i den romslige kirkesalen. Den gangen var det stappfullt av folk.

– Vi lå 35 personer på ett rom, minnes hun. – Men det var bedre enn å bo i telt. Jeg ville ha jentene under tak for å kunne beskytte dem. Jeg var veldig bekymret for at noe skulle skje med dem.

I kaoset som rådet da hundretusener av flyktninger fra Ninivesletten strømmet inn i Kurdistan, var unge jenter særlig sårbare.

I ti dager sov de i kirken, så fikk de hjelp av en kristen familie til å finne plass å bo.

– Hva håper du for jentene dine?

– At de skal være trygge, og at vi skal klare å gi dem det de trenger, svarer Savanah.

Møtte kjærligheten 
på flukt

Da møtet er slutt, deler kvinnegruppen seg i to. En del av dem tar bussen hjem. De andre skal videre på sykebesøk. En kvinne i menigheten som giftet seg for et par måneder siden, har tatt en operasjon. Nå skal det både feires og trøstes.

I pasientens lille leilighet kommer nybakt kake og sukkertøy raskt på bordet. Store, klissete biter med tyrkisk konfekt serveres i små skåler. Damene sitter tett sammen i en lang sofa og nipper til sterk, arabisk kaffe i små løvtynne kopper.

Pasienten selv, Raghad, sitter litt blek om nebbet på en stol ved døren. Hun spiser ikke, for hun er på diett. Ordet «diett» utløser en refleks hos alle de andre i rommet. Damene er enige om at de kanskje burde være forsiktige med kaken og la konfekten ligge. De tøyser og ler.

– Hvordan møtte du mannen din? spør jeg. Spørsmålet utløser begeistring i sofaen.

– Det er en lang historie, sier Raghad og smiler hemmelighetsfullt. – Det begynte med at jeg bad Gud finne en person til meg.

Så forteller hun at både hun og han som ble ektemannen hennes kom som flyktninger til Erbil. Begge søkte tilflukt i den evangeliske kirken. De møttes da Raghad serverte ham mat. I løpet av ukene de måtte bo i kirken ble de godt kjent.

– Hva var det du likte ved ham?

– Han er en enkel mann som elsker Herren, sier Raghad og smiler varmt. Som alle de andre flyktningene har hun mistet mye, men hun har også fått oppleve at livet fremdeles har gode ting i vente.

Reportasjereisen til Nord-Irak 
er støttet av stiftelsen Fritt Ord.