Hvordan hadde jeg reagert?

Så du biskop Mar Mari Emmanuel fra Sidney forrige uke? Han som ble knivstukket mens han holdt messe i den assyrisk ortodokse kirken hvor han tjener.

En ung tenåringsgutt sto bak angrepet, et angrep som sies å være religiøst motivert. Siden da, har biskopen blitt bedre, og har sendt sine 200.000 digitale følgere en hilsen der han sier at han tilgir, elsker og ber for gjerningsmannen.

Og jeg tenker: For en mann! Denne biskopen evner å leve det som Jesus lærte oss i Bergprekenen: Elsk dine fiender, be for dem som forfølger dere, velsign dem som forbanner dere.

Hvordan hadde jeg reagert? Nå skjer det heldigvis sjelden (faktisk aldri) at jeg har blitt knivstukket.

Jeg lever stort sett i fred og harmoni med de fleste. Da er Jesu ord om å elske mine fiender ganske lette å forholde seg til.

Men hva om jeg zoomer litt mer inn til hverdagen min? Da ser jeg at jeg har kjent meg urettferdig behandlet, jeg har hatt uenigheter, av til og også krangler, med mennesker jeg er glad i.

Jeg har så klart, som alle andre vil jeg tro, opplevd at temperaturen øker, at følelsene beveger seg mot den negative enden av skalaen. Når det skjer, skulle jeg ønske at jeg fortsatt klarte å leve slik Jesus oppfordrer til.

I stedet tar jeg ofte igjen, slenger med leppa og biter den andre av. Jeg hevder meg selv, gjerne på bekostning av den andre, for å vinne en krangel eller diskusjon.

Tenk om jeg lot Guds ånd få trene meg opp til å ligne mer på ham i de hverdagslige hendelsene. Da ville jeg kanskje ha fått det mer under huden og i hjertet når de større tingene måtte komme.

Hva med de større tingene, omstendigheter jeg ikke rår over? De som likevel påvirker livet mitt, og som skaper både bekymring og uro i meg: den usikre verdenssituasjonen, sykdom som rammer, høy rente og dyr mat?

Hvordan kan jeg forholde meg til Jesu ord om å elske og ikke bekymre meg i møte med det? Er det mulig å oppleve at Guds ånd kan gi meg fred midt i det?

Jeg tror at en vei til å erfare denne freden handler om å erkjenne. Erkjenne at akkurat nå er livet sånn. Være ærlig med seg selv – og med Vår Herre – og gi det til ham akkurat som det er.

Si: Jeg er bekymret! Jeg er redd! Jeg er lei meg! Jeg er... fyll inn det som gjelder deg. Jeg er sikker på at det frigjør.

I ærligheten kan vi erfare det mirakuløse Jesus tilbyr: det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom bekymring og tilfredshet, mellom frykt og fred, mellom sorg og glede.

Kanskje er det faktisk helt motsatt? At man på grunn av bekymringen kan erfare en tilfredshet som er til tross for, at man midt i frykten kan kjenne en fred likevel, eller at man gjennom tristheten kan se gleden tydeligere.

Dette er et eksempel på en av de mange paradoksene vi kan finne i det kristne livet. For i Jesus snus det meste opp-ned: Den minste blir størst, den siste blir først.

Mørket blir til lys. Døden blir til liv. Hatet blir til kjærlighet. Bekymring blir fred. Hevnen blir til tilgivelse. Og biskop Mari demonstrerte det for hele verden.

Gud tåler min smerte og min glede, mine lyse og mørke sider. Han tar meg imot med alt jeg er og ikke er.

Da Jesus hadde seiret over døden, men ennå ikke hadde vist seg for sine venner, hadde de gjemt seg unna. De hadde låst seg inn, livredde for de jødiske lederne; tenk om de var de neste på dødslista.

Så sto Jesus der, midt mellom dem, midt i deres frykt, og sa: Fred! Fred være med dere. Fred midt i frykten.

En fred som overgår all forstand, og som kan erfares midt i livet som det er. Den freden kan du og jeg ta med oss i møte med både mennesker og hendelser.

Den freden som vises i kjærlighet, i tilgivelse, i velsignelse. Den freden som biskop Mari nylig viste oss alle at bodde i ham.