Himmelsk korrekturlakk

I skrivende stund sitter jeg og ser ut på snøfnugg som daler ned fra himmelen. Jeg vet at jentene mine håper i det lengste at snøen kan bli liggende en stund, slik at de endelig kan få prøve skiene de fikk til jul. Men siden vi bor på Randaberg, er sannsynligheten ganske liten for at bakken er hvit i morgen.

Min barndoms vintre i Nord-Norge, var imidlertid synonymt med et hvitt teppe av snø. Uansett hvilket forhold man har til kalde vintre, er det noe fascinerende med at omgivelsene forandres totalt. Alt blir hvitt.

Anne Grete Preus har skrevet sangen «Når himmelen faller ned.» Den innledes sånn: «Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.» En fantastisk tekst med metaforer man kan gruble på i en evighet.

Helt konkret er det jo sånn snøen fungerer: Den dekker bakken under seg slik en korrekturlakk dekker over skrivefeil. I en god nordnorsk vinter, er det ingen som kan skimte hva som skjuler seg under snøen. Snøen blir et fint bilde på hvordan menneskelige feil kan dekkes over.

Anne Grete Preus er ikke den eneste som har sammenlignet snø med en form for «korrekturlakk». Gud selv bruker snøen som et bilde på hvordan våre synder kan dekkes til: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes. 1,18).

Både skarlagen og purpur er sterke farger. Å få et skarlagensrødt plagg til å bli hvitt, skal visst være nærmest umulig. Slik kan det være med våre synder også. Hvert enkelt menneskes liv blir som skarlagen eller purpur i møte med Guds hvite og rene hellighet. Å forene disse er i utgangspunktet umulig.

Guds hellighet krever hjerter hvite som snø. Det eneste mennesket som har levd på jorda med et rent hjerte, er Jesus. Vi mennesker har lett for å sammenligne synd og feiltrinn.

Noen kan tenke: «Jeg er heldigvis ikke så ille som han», andre kan tenke «Hadde jeg bare vært like from som henne». Hos Gud er det ingen forskjell, «… alle har syndet og står uten ære for Gud» (Rom. 3,23).

Når du tar imot Jesus, tar han din plass. Hans rene hjerte blir ditt. Gjennom Jesus blir syndene dine dekket med nåde, slik snøen lager et hvitt teppe over den skitne bakken.

Stoler du på at «korrekturlakken» holder? Noen ganger kan kanskje frelsesvissheten være like skrøpelig som min tro på at snøen skal bli liggende på Randaberg. Og her kommer snøen som bilde til kort:

For uansett om man bor på Randaberg eller i Nord-Norge, vet man med sikkerhet at snøen en dag vil smelte. Grus og grums kommer igjen til syne. Det kan være en frykt i kristenlivet også. Hva om troen min ikke holder? Kanskje jeg har gjort for mye galt til at Jesus kan dekke over alt?

Alt det du har gjort galt i livet ditt stenger mellom deg og Gud. Det blir som et skyldbrev eller en enorm regning som du aldri kan betale tilbake. Gjennom Jesus blir regningen din betalt.

Ja, den blir ikke bare betalt, men helt utslettet: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol. 2,14).

For at dette skal skje, må du innse to ting: For det første må du erkjenne at du har en stor regning å betale. Og for det andre må du se at Jesus er ditt eneste håp for å få den betalt. Når du kommer til han med livet og hjertet ditt, har han lovet hvordan han vil møte deg: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1.Joh. 1, 9).

Guds nåde dekker ikke hjertet ditt som snø på vei til å smelte. Nei, Jesus renser deg fra all urettferdighet, utsletter skyldbrevet ditt og gir deg evig liv. Straffen har han allerede sonet, en gang for alle. Det er virkelig himmelsk korrekturlakk som holder!