Har mor som forbilde

Båndet mellom mor og datter er tett. Denne helgen tilbringer de med flere hundre kvinner i alle generasjoner.

Det er kort dis­tan­se mel­lom huset til Hanne Me­rete Lan­d­ro og moren Karin Kris­tof­fer­sen. Med litt plan­leg­ging kan elds­te barne­barn på sju sykle til mor­mor på Bloms­ter­tu­net i Ber­gen.

Yngste­mann (seks må­ne­der) er fore­lø­pig så liten at han må tril­les i vogn, og deler ut rause smil. Han heter Mi­kael, og opp­rett­hol­der en navne­tra­di­sjon som har gått fra olde­far på fars­si­den.

- Vi tref­fer hver­and­re på alle plan, sier Hanne, om moren, som er ett av hen­nes for­bil­der. Etter at faren døde for en del år til­ba­ke, har de kom­met hver­and­re enda nær­me­re.

- Jeg ser opp til henne for måten hun har kom­met gjen­nom sor­gen på, og gått vi­de­re. Det er en av de store tin­ge­ne som har for­and­ret livet vårt. Hun har vært åpen om hvor­dan hun har hatt det, og om hvor­dan Gud har tatt henne gjen­nom det.

Hanne og Karin sit­ter begge i det re­gio­na­le sty­ret for Kvin­ner i Nett­verk, «en fel­les­kris­ten stif­tel­se som har et kall til å for­mid­le vek­kel­se, fri­het og ut­rust­ning til kvin­ner i Norge». På de år­li­ge kon­fe­ran­se­ne i Kris­tian­sand sam­ler de opp­til 2.000 kvin­ner. I Ber­gen ven­tes mel­lom 3-400. Te­ma­et har fokus på «Jesus, det enes­te».

- Det er dét det drei­er seg om - all­tid, sier Karin.

- Jesus er fo­ku­set, og lov­san­gen er utro­lig, opp­sum­me­rer Hanne, som els­ker å lov­pri­se gjen­nom dans.

De to da­me­ne mener det er en egen fri­het når damer, jen­ter og kvin­ner møtes.

- Jeg er mer meg selv. For­kyn­nel­sen er fra kvin­ne til kvin­ner, og jeg opp­le­ver at vi snak­ker samme språk, sier Hanne.

Begge gle­der seg til å til­brin­ge tid sam­men med kvin­ner i alle ge­ne­ra­sjo­ner. Karin snak­ker om «søs­ter­fø­lel­sen», og bren­ner for at kvin­ner skal få se Guds me­ning med sine liv.

- Ved å bygge nett­verk, byg­ger vi hver­and­re. Vi støt­ter og for­står hver­and­re. At vi er alle ge­ne­ra­sjo­ner er også vik­tig, un­der­stre­ker hun.

Det er mye jobb for­bun­det med å ar­ran­ge­re en kon­fe­ran­se som den de to er med på denne hel­gen. Så hvor­for orker de det? Hanne trek­ker fram mu­lig­he­ten til å bli kjent med de andre del­ta­ker­ne, og ten­ker at re­la­sjo­nen til men­nes­ker som har levd len­ger enn henne, er noe av det unike ved krist­ne sam­men­hen­ger av denne typen.

- Det gir meg et bre­de­re nett­verk. Mu­lig­he­ten til å bli kjent med de andre i komitéen er utro­lig spen­nen­de.

- Jeg hørte fra en som del­tok på en av våre kon­fe­ran­ser at hun treng­te en mors­fi­gur. Det fant hun hos oss, sier Karin.

Hun om­ta­ler kvinne­kon­fe­ran­se­ne som en vi­ta­min­inn­sprøyt­ning, ån­de­lig og men­nes­ke­lig.

- Det er mye jobb på for­hånd, men det gir så utro­lig mye å være med.

Hun sam­men­lig­ner kvinne­fel­les­ska­pet med en bloms­ter­eng i alle mu­li­ge far­ger; noen høye, noen lave, noen fro­di­ge og lett syn­li­ge, andre små og mer for­sik­ti­ge. Bil­det fikk hun på en kon­fe­ran­sen for noen år siden, og har siden talt sterkt til henne.

Hanne trek­ker fram sam­væ­ret med kvin­ner som øns­ker det samme, og som leng­ter etter mer av Gud.

Mary Mon­sen, som er leder for Kvin­ner i Nett­verk i Horda­land, for­tel­ler at de re­gio­na­le kon­fe­ran­se­ne er et vik­tig sup­ple­ment til de na­sjo­na­le.

- Det er let­te­re å bygge nett­verk når vi er færre. Kvin­ne­ne kom­mer fra ulike for­sam­lin­ger, og har ikke så mange fel­les møte­plas­ser. Det er vik­tig at de vet om hver­and­re.

Hun tror det er vik­tig at de som vokser opp i dag ser at mødre og beste­mød­re kan være opp­reis­te kvin­ner og gode for­bil­der, og at krist­ne på den måten kan være en mot­kul­tur.

- Det som sam­ler oss er fel­les tro og ver­di­er, sier hun.

Iføl­ge Mon­sen når Kvin­ner i Nett­verk sine kon­fe­ran­ser kvin­ner i alle aldre, også de unge, fordi de som for­kyn­ner snak­ker et språk de for­står.

- Er det mange mødre og døtre på kon­fe­ran­se­ne?

- Ja, spe­si­elt på na­sjo­nalt plan, der vi har etab­lert «jen­ter i nett­verk». Det vi ser er at mødre tar med seg døt­re­ne sine helt ned i 13-års­al­de­ren. Jeg håper vi får se mange av dem på kon­fe­ran­sen i Krist­kir­ken denne hel­gen, sier hun.

Karin trek­ker fram at hun og Hanne snak­ker samme språ­ket, og er vel­dig på linje.

- Re­la­sjo­nen er en vik­tig del av hver­dags­li­vet vårt, sier hun.

- Har dere et ån­de­lig fel­les­skap?

- Vi har jo det, kom­mer det fra Hanne.

- Ikke noe plan­lagt fel­les­skap, men ved behov, føyer Karin til.

Hanne er glad for at hun kan «lene seg» på mo­rens er­fa­rin­ger.

- Hun har levd livet før meg, og har støtt på en del av de samme ut­ford­rin­ge­ne. Jeg kan spør­re henne hvor­dan ting var før, og snak­ke om det å opp­dra barn. Det er trygt å ha en mor som er så nært fy­sisk og men­talt, synes hun.

DAGEN