Evangeliet, den nye fødsel og dåpen

I forbindelse med at Den norske kirke har åpnet opp for en debatt om dåp, vil jeg gjerne sette søkelyset på hvordan mennesker blir født på ny. Skjer dette gjennom å høre evangeliet eller skjer det gjennom dåpen?

I Romerbrevet 1,17 sies det at i evangeliet blir Guds rettferdighet åpenbart av tro. Da forstår vi at kjernen i evangeliet er Guds rettferdighet og at det er troen som åpner opp for en slik åpenbaring. Da reformasjonen for alvor brøt løs i Europa med Martin Luther på 1500 tallet var uttrykket Guds rettferdighet nøkkelen til det evangelium som endret kartet over Europa og brøt den katolske tanken om egne gjerninger. Vi koster på oss et sitat fra Luther selv. Han skriver: «Like voldsomt som jeg tidligere hadde hatet uttrykket Guds rettferdighet, med like stor kjærlighet omfavnet jeg nå det uttrykk, som lød som den søteste musikk i mine ører.» Sannheten om Guds rettferdighet satte Europa i flammer, og siden har det vært en dyp splittelse i kristenheten på grunn av denne sannheten.

Hva er da sammenhengen mellom Guds rettferdighet og den nye fødsel? Rom 8,10b sier at «ånden er liv på grunn av rettferdighet». Ingenting i menneskets åndelige verden er levende dersom det ikke har foregått en ny fødsel. Vi legger merke til uttrykket «på grunn av» som framhever hva som er årsak og hva som er virkning. Rettferdigheten er årsaken og den nye fødsel er virkningen. Vi har også andre bibelvers som understreker sammenhengen mellom evangeliet og den nye fødsel. Det mest kjente er 1. Peter 1,23–25. Jakob 1,18 sier omtrent det samme. Den norske kirke lærer at mennesket blir født på ny i en dåp som hovedsakelig praktiseres som dåp av spedbarn. Det oppsiktsvekkende er at det ikke finnes et eneste bibelvers som knytter en slik dåp til den nye fødselen. Riktig nok finner vi bibelvers der vann og bad er nevnt, men de greske ordene for dåp eller verbet å døpe er ikke knyttet til bibelvers der den nye fødsel er nevnt.

Martin Luther gjorde et banebrytende arbeid for å forstå de fem første kapitlene i Romerbrevet. Men når vi kommer til Romerbrevet 6, forkynner Paulus en dåp til Kristi død (Rom 6,3) etter at rettferdiggjørelsen, troen og nåden er på plass. Den norske kirke derimot er opptatt av en dåp som fører til nytt liv. Den tro som kreves for å bli døpt og som noen hevder at spedbarn har, må konstrueres og er vanskelig å dokumentere ut fra Det nye testamentet. Martin Luther etablerte mange prinsipper som har vært banebrytende for kristenheten. Et av disse prinsippene er «Skriften alene». I en tid da Den norske kirke er fri fra statsmakten og den binding som barnedåpen hadde til statsreligionen, kan en begynne å tenke på hvordan dåp ville ta seg ut når kirken gjør seg fri fra tradisjonen og begynner å legge Bibelen til grunn. Ikke minst ville dette kunne få en åndelig innflytelse på de mange nordmenn som kirken har døpt som spedbarn.

De har ikke hatt muligheten til å bli utfordret av evangeliet om Guds rettferdighet fordi kirken har døpt mennesker før de hadde muligheter for å forstå evangeliet om Guds rettferdighet. Fordi de etter kirkens mening allerede er født på ny, er ikke behovet for evangeliet om Guds rettferdighet avgjørende. Da kan mennesker lett falle inn i en tankegang der de tror at dåpen sammen med gode gjerninger kvalifiserer for himmelen. Er det en slik kristendomsforståelse Den norske kirke ønsker for det norske folk?