Et markedstilpasset dåpssyn

Den kristne kirke rommer ulike dåpssyn. Det store flertallet døper barn og mener det er frelse i dåpen. Andre avviser barnedåp og mener at dåp skal finne sted etter at en person har kommet til en bevisst tro på Kristus. Atter andre døper barn, men gjør det fordi de mener at barna allerede tilhører Gud, ikke fordi det er frelse i dåpen.

Disse ulike synene har den kristne kirke etter hvert lært seg å leve godt med. Forskjeller i dåpssyn er ikke lenger et avgjørende hinder for økumenisk samarbeid. Man aksepterer i økende grad at andre kristne tenker ulikt teologisk om dette spørsmålet.

Det man imidlertid ikke bør akseptere er den typen avteologisering av dåpen som TF-professor Hallgeir Elstad etter vår mening gjorde seg til talsmann for i Dagen i går.

Elstads utspill kommer i forbindelse med at Den norske kirke nå på nytt skal revidere sin dåpsliturgi.

Professor Elstad mener at «i en folkekirke kan man ikke først og fremst ta imot mennesker med et budskap om at barnet er i behov for frelse». Han tar derfor til orde for at dåpen i Den norske kirke i større grad bør være «en livsfest med glede og takk over livet».

Det er godt og riktig å takke Gud for det nye livet. Men dåp er også noe annet. Ikke minst slik Den norske kirke og andre evangelisk-lutherske kirker forstår dåpen.

Etter vår mening ligner Elstads dåpssyn mest på det metodistiske med sin understreking av at «barnet tilhører Gud». Luthersk er det i hvert fall ikke. Elstad svarer meget uklart når Dagens journalist spør ham om barn trenger frelse og er født med synd og skyld. Det er jo dette som er selve begrunnelsen for det lutherske dåpssynet.

Vi er enig i at det er bekymringsfullt at dåpstallene i Den norske kirke synker. Men vi vil advare mot å tro at det er en utvanning av den teologiske forståelsen for dåpen som skal løse dette problemet. Og spesielt vil vi advare mot en ytterligere bevegelse bort fra å i det hele tatt snakke om synd.

For Elstads bortdefinering av syndsbegrepet i forbindelse med dåpen er nemlig et uttrykk for en større trend som vi har sett over flere år og som i økende grad preger Den norske kirke.

Til og med syndsbekjennelsen i høymesseliturgien kan nå gjennomføres uten at gudstjenestedeltagerne behøver å nevne ordet «synd». En folkekirke bør jo ikke støte sine medlemmer, må vite.

For oss handler dette grunnleggende sett om kirkens vesen. Den norske kirke - eller andre kirkesamfunn - er ikke først og fremst seremonimestere som har som viktigste oppgave å opprettholde oppslutningen om sine ritualer. Vi snakker om kristne kirker som på Jesu vegne gir et tilbud om løsningen på menneskets største problem - at vi er syndere på vei mot en evig fortapelse borte fra Gud.

Ut fra en luthersk forståelse handler Gud til frelse i dåpen. Det er dette unike som kirken har å tilby. Fjellhaug-lektor Kenneth Ellefsen sier det meget godt i gårsdagens Dagen: «Hvis dåpsfølget har problemer med at barnet trenger gjenfødelse, så er det et større problem for dåpsfølget».

Det er vi helt enig i. Dette er en type markedstilpasning som kirken ikke kan være med på.