En gripende skildring av Anders, men «den andre siden» mangler

I dag er boken «Jesussoldaten» utkommet på Cappelen Damm Forlag, ført i pennen av Aftenpostens journalist, Tonje Egedius, i samarbeid med min kjære sønn Anders (27). Hvordan kunne alt dette skje? spør jeg meg selv. Svaret har jeg ikke. Men det er grunn til ettertanke.

Hovedsaken i boken er skildringen av Anders´ opplevelse av å ha vokst opp i en pinsekarismatisk menighet og familie.

Jeg har verken ønske eller behov for å gå i rette med ham i noe av dette. Anders bør få fortelle sin historie uhindret, og få si at han mener at jeg som pappa burde ha lagt forholdene bedre til rette for en god barndom.

Jeg syns forfatter Tonje Egedius har gjort en utmerket jobb med å formidle Anders´ sterkt personlige skildring. Spesielt kapitlet «Annerledes», der Anders skildrer sine følelser som en pjokk mellom 6 og 12 da han møtte verden «utenfor» hjemmet og menighetens trygge rammer, er sterk lesning for en pappa.

Jeg har grått mange tårer. Åpenbart var jeg ikke i stand til å gi ham den forståelse, oppmerksomhet og omsorg som han trengte i disse formende årene.  Likeledes gjør det vondt (og godt) å lese ordene fra storebror Petter om hvordan det opplevdes vanskelig å møte hverdagen på skolen etter at pappa hadde talt Guds Ord om kontroversielle spørsmål på riksdekkende tv-kanaler.

Men Petter tar med en befriende kommentar som viser at han har fått mer distanse til minnene og realitetene, og det er jeg som hans pappa takknemlig for.
 

Boken søker også å være en dokumentarisk debattbok om barns oppvekst i religiøse miljøer, og drøfter svært åpenhjertig Anders´ oppvekst og menighetene som jeg ledet sammenholdt med politisk, etisk, juridisk, psykologisk og skolepedagogisk tankegods.

Men det er en iøynefallende selektivitet i temaområder som velges i en bok som åpenbart er ment å bygge på hva Seierskirken, Oslokirken og jeg har stått for med relevans for barns oppvekst.

Her er det fundamentale problemer som Cappelen Damm Forlag og forfatter Tonje Egedius må svare for etter som de besitter den litterære ekspertisen og det juridiske ansvaret.

Nå er Anders blitt kommunikasjonssjef i en sterkt anti-religiøs avhopper-organisasjon, og boken som helhet er naturligvis farvet av hans ståsted.

Både min og hans hukommelse vil være farvet av hva vi mener idag. Noen få familiemedlemmer og medlemmer i Seierskirken (1990-2000) ogOslokirken (2001-2007) har valgt å la seg intervjue.

Boken forteller bare «den halve sannheten»:

Den tar svært åpenhjertig opp mange aspekter, ikke minst der hvor jeg og menighetene skal ha gjort feil.

Jeg søker åpenhet og drøftelse uten å skjule aspekter som har betydning for debatten. Men idet boken tar opp viktige anliggender med fokus på våre menigheter og meg som pastor, som f.eks. «demonutdrivelse» av barn, «psykisk vold» mot barn, «faste» blant barn, «indoktrinering» av barn, «helvetes-prekener» til barn, «tungetale» blant barn, barns valgfrihet og rettigheter i forhold til norske og internasjonale lover og konvensjoner, utelater boken noen punkter som kjennetegner min pastorgjerning og våre menigheter, og som har stor relevans i den verdensvide kirke og globale landsby i forhold til barns oppvekst i religiøse miljøer, nemlig våre tydelige standpunkter og oppgjør med «oppdrager-vold» og«seksuelle overgripere».

Dette gjelder jo barna, og dette er fundamentale spørsmål. Akkurat som en rekke prinsipielle spørsmål blir reist i boken som går ut over Anders´ personlige opplevelser, men som drøftes fordi de er alvorlige og relevante i den brede samfunnsdebatten. vil selvfølgelig «oppdrager-vold» og «seksuelle overgripere» måtte inkluderes i en bok som vil bli tatt seriøst som dokumentarisk debattbok (ikke bare et personlig vitnesbyrd).

Ved ryddig opptreden gjennom alle år satte vi en standard som forhindret at barn ble fysisk slått og seksuelt misbrukt. Men dette unntas fra offentligheten av forfatter Egedius og forlaget.

Hvorfor skjules dette? Dette er prinsipielle spørsmål som kan drøftes utfra beskrivelsen av mitt virke uten å «oute» noen, og min kommunikasjon er vel dokumentert. Det må være forlagets og forfatterens ansvar å sørge for at en bok om barns trygghet og rammer i en menighet og familie belyser reelt de relevante «pros and cons» i slike viktige spørsmål, når et så massivt fokus blir rettet nettopp mot Seierskirken, Oslokirken og meg som pastor.

Dette gjør at boken får en flau smak i min munn. Boken er åpenhjertig – med rette – men en selektiv «åpenhet» som svekker dens troverdighet. Dette trenger  lesere og debattanter å vite. Jeg regner med at forlaget og forfatteren vil klargjøre dette offentlig.
 

Boken skildrer sterkt Anders´ opplevelser, og det er troverdig. Han utleverer seg selv. Og boken tar tilbørlig hensyn til intervjuobjekter.

Men det er uakseptabelt at mine angivelige uttalelser i hjemmets private sfære blir forsøkt gjengitt uten å ha innhentet mitt samtykke. Dette krenker naturligvis «privatlivets fred».

Da Linn Ullmann skrev sin bok ifjor, «De urolige», som trolig skildrer hennes mamma & pappa, røper hun mange fortrolige ting – men i fiksjonens form. Dette skaper den nødvendig distanse, og viser en moden respekt for begge hennes foreldre. Her etterlyser jeg en tydelig redegjørelse fra forlaget og forfatteren.
 

Boken inkluderer angivelige uttalelser av meg som presenteres som om de ble sagt under Anders´ oppvekst i samtaler i hjemmet, men som egentlig er hentet fra artikler jeg skrev 10-15 år senere, og der jeg tilogmed hadde endret syn.

Hvordan kan en artikkel i 2013-2015 der jeg forteller om mitt nyutviklede syn i en sak, ha blitt uttalt i private (!) samtaler i vårt hjem mange år tidligere? Her er det en metodisk og etisk brist som forfatter og forlag bør klargjøre.
 

I boken er det svært mye fokus på «demoner» fordi dette er tydeligvis Anders´ opplevelse som bør fortelles. Begreper som «demonutdrivelse», «demoner», «eksorsisme», «befrielse» og «helbredelse» sitter løst, og brukes uten det minste forsøk på forståelse eller innsikt.

Dette er en hovedlinje i boken. Jeg forventer ikke at Anders og Tonje selv skal klare denne jobben, men Egedius har god nok erfaring som gravende journalist til å klare å hente frem kompetanse.

Seierskirken og Oslokirken har gjennom alle år stått for en karismatisk-evangelikal og katolsk teologi og praksis i disse spørsmålene som ikke minst er kommunisert av en bevegelse som Ellel Ministries, som bl.a. har påvirket norsk kristenhet i betydelig grad (statskirkelig og frikirkelig).

Blant hennes intervjuobjekter er velskolerte menn som Terje Hegertun, Geir Lie, Finn Jarle Sæle  og Karl-Inge Tangen. Alle fire ville være mer enn kompetente til å bringe den tydeligheten som denne boken fordrer – med sine gjentatte og suggestive skildringer og analyser.

Likevel anbefaler jeg lesning av boken – rett og slett pga den sterke skildringen av Anders´ opplevelser, tanker og følelser gjennom en barndom som burde vært mer harmonisk.

Jeg burde ha lyktes bedre som Anders´ pappa…

Dette innlegget ble først publisert påJan-Aage Torps blogg.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));