En faste som Gud velger
En faste som er selvsentrert, er en farlig faste. Fasten handler dypest sett ikke om deg og meg, men om Gud og hans veier. Fastens mål er å føre oss dypere inn i Guds hjerte, slik at vi kjenner ham, og ikke minst at vi velger å gå på hans veier.
På profeten Jesajas tid sto fasten i fare til å bli et skuespill. En religiøs aktivitet fylt med selvplaging som fikk folk til å se fromme ut. Dette førte til en rar faste hvor folk fastet, samtidig som de undertrykte menneskene rundt seg. De bad, samtidig som de kranglet med sine medmennesker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. (Jes 58,5–8).
En faste hvor vi plager oss selv, er en faste som Gud velger bort. Den fasten Gud velger er en faste hvor vi på en konkret og praktisk måte hjelper menneskene rundt oss.
En nabo drog på en kort fjelltur. Der kom han over en flyktning som bodde i et telt fordi han ikke hadde noe sted å bo. Flyktningen holdt på å fryse i hel. Naboen min inviterte ham hjem til seg hvor han fikk mat og husrom. Dette er en faste som Gud vår Far synes om.
Gjør fasten praktisk. Finn noen som du kan hjelpe eller vise omsorg. Du blir garantert velsignet, for det er rikere å gi enn å få. Men handler ikke fasten om å be? Selvsagt! Vi ber og så glemmer vi ikke å hjelpe menneskene rundt oss!
