Ekte kjærlighet ruster ikke
Bjørn M. Østevolds kjærlighet til sin 90 år gamle T-Ford utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.
Det smelleri gamle pærer i det lampene tennes høyt oppe under taket i Bergens gamle trikkehall. Konturene av gamle motorer, brannbiler og Fløibanens gamle vogner trer tydeligere fram i det som i dag er Bergens tekniske museum. Veteranbilentusiast Bjørn M. Østevold har imidlertid blikket rettet mot en blå, formsydd presenning et stykke inne i lokalet.
Vi løfter det lette tøydekket av, og der står Bjørns store kjærlighet. En 1924 modell, dr. Cupé T-Ford med sin helt karakteristiske og langt fra aerodynamiske form. Så godt som nøyaktig slik den så ut da den trillet rundt på Indianas landeveier frem til den ble stuet bort på en løe midt på 30-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Først godt etter andre verdenskrig kom interessen for T-Ford tilbake. Bilen, som hadde hatt godt av oppholdet på den tørre løen, kom til Danmark i 1976 og ble solgt videre til Norge i 1989. Ett år senere fikk Bjørn se bilen. Det ble kjærlighet ved første blikk.
- Det var min sønn som så annonsen. Jeg var en travel mann og var først ikke interessert. Men han insisterte. Da jeg så at det var en T-Ford våknet interessen.
Så Bjørn og sønnen på 15 år dro for å se. Og kom tilbake med to biler, T-Forden og en Chevrolet fra 1928. Hva skjedde?
- Jeg hadde allerede en fascinasjon for Henry Ford, riktignok med unntak av hans holdning til det jødiske folk som i likhet med mange i hans samtid ikke var godt, legger Bjørn til og markerer at han selv har et helt annet forhold til jødene, før han fortsetter:
- Han var en kristen industriherre som virkelig var en bauta i samfunnet, og han var opptatt av arbeidernes ve og vel. Alle skulle få betalt så godt at de kunne ha råd til å eie en slik bil som de var med på å lage. Da jeg så bilen dukket disse tankene opp.
Bjørn forklarer det som om bilen gir ham del i noe som er større og varer lengre enn ham selv og hans levetid. Han vet ikke om det blir sønnene eller andre som overtar lidenskapen, men han vet at mange ville være interessert i å overta T-Forden som regnes som et nokså unikt eksemplar som forteller et eget stykke industrihistorie.
- 15 millioner eksemplarer av T-Forden trillet ut fra Henry Fords effektive fabrikker og de utgjorde på et tidspunkt mer enn halvparten av verdens bilpark.
Bjørn smiler når vi spør om han kjenner seg igjen i Paulus' berømte ord om kjærligheten, som er én av søndagens lesetekster. For selv om det var kjærlighet ved første blikk kan man jo levende se for seg at det trengs både utholdenhet håp og tålmodighet for å bli værende ved den sorte bilens side.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bare det å kjøre denne bilen kan være en prøvelse. Riktignok har den tre pedaler, men der stanser også likheten med andre biler. Der gasspedalen vanligvis, er bremsen plassert.
I midten sitter reversen, og til venstre sitter pedalen som skifter mellom første og andre gir. «Gasspedalen» er en spake på høyre side. Så komplisert er kjøringen at det i gamle sertifikat gjerne stod spesifisert om vedkommende kunne kjøre «T-Ford automobiler» eller ikke.
- Har du et kjærlighetsforhold til denne bilen?
- Absolutt. Når noen spør meg hvor mye bilen er verdt ler jeg. Med en så stor kjærlighet betyr pengene lite sammenlignet med det å kunne være eier av en slik perle, sier Bjørn og klapper T-Forden kjærlig på taket. Han har hatt en del beilere, men sier klart fra at ingen prislapp får ham til å selge.
- Ingen pris?
- Ingen pris.
Kjærligheten har blitt prøvd gjennom årene. Som da motoren brøt sammen under en kortesje, og selv en erfaren veteranbil-mekaniker ikke kunne få den til å gå igjen. Bjørn, som gjerne fikk prestasjonsangst hvis han måtte skifte dekk på en bil, gikk til innkjøp av redskaper for å fikse bilen. Hvor mye tid som gikk med vet han ikke, men til slutt sveiv motoren igjen.
- Når det gjelder bilen har jeg tusen prosent tålmodighet. Men må jeg vente på bussen i ti minutter…
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå har nok Paulus hverken veteranbiler eller andre gjenstander i tankene når han skriver til menigheten i Korint. Og selv om Bjørns lidenskap for veteranbiler er sterk så finnes det noe hans engasjerte bergenske hjerte banker enda hardere for.
- Selv om kjærligheten til bilene er stor så prioriterer jeg ikke den først. De største verdiene er Gud, familien og kirken, slår han fast.
Og det legger han heller ikke skjul på i veteranbilmiljøet han er en del av. Der hender det at samtalene dreier inn på kristendommen som betyr så mye for Bjørn.
- Er det viktig for kristne å være en del av slike miljø utenfor kirken?
- Jeg vil si at det er avgjørende. Murer vi oss inne og blir oss selv nok så har vi ikke skjønt det. Hva gjorde Jesus? Han møtte mennesker, slo av en prat og lyttet. Og så hadde han noe dypere å gi.
Prioriteringen av familie og kirke har gjort at når styrevervet i Bergen Veteranbilklubb den siste tiden har kollidert for mye med kirken tar han konsekvensen og trekker seg. Men engasjementet i klubben vil leve videre.
- Størst er takknemligheten til Mesteren som har vist meg en slik nåde og kjærlighet. Det overstyrer alt. Men i livet mitt har han gjort rom til også å kunne drive med dette. Det er jeg utrolig glad for.
Men hva får en mann i sin beste alder til å falle pladask for en bil? For Bjørns del handler det om å være en del av noe som ikke er så flyktig som mye av det som sies og lages i dag. Noe som har vart, og som kommer til å vare lenge etter hans død. Han dunker på venstre forskjerm, og det klinger dumpt i stål.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- På undersiden her kan en kjenne merkene etter sleggen som har hamret stålet. Stålet er av en kvalitet som er laget for å holde. I vår tid skal en bil gjerne vare i ti år, for å holde forbruket oppe. Og vi ser jo at relasjoner også er kortlivede, sier Bjørn med et tydelig nikk til Paulus ord om kjærlighet.
- Jeg tenker at Skaperen har gitt meg den litt rare innstillingen at det gamle kan være verdt å ta vare på. Og jeg har en kone som gir meg rom til å pleie interessen, selv om hun rister litt på hodet i blant, ler Bjørn før han omsorgsfullt trekker duken over T-Forden som er i en slags vinterdvale. Til sommeren planlegger de to å tilbringe langt mer tid sammen.
