Der menigheten er anker i tilværelsen

Arthur (34) fra Latvia og Laura (32) fra Litauen fikk både venner og arbeid via menigheten i Norge.

Det er søndag morgen. De som går av bybanen ved Sletten stasjon i Bergen må holde fast i klærne sine. Høstvinden virvler dessuten opp både løv og rusk.

I Baptistkirken like ved har en fargerik forsamling funnet veien til gudstjeneste. Det sitter både asiater, afrikanere og europeere i det lyse kirkerommet.

«Tett ved sida mi går Jesus», synger de på nynorsk. Teksten er godt synlig på en skjerm foran i lokalet.

Oversetter

I et hjørne bak i salen sitter Arthur Enders og oversetter til latvisk. Han er kledd i dress og lyseblå skjorte. Foran seg har han en oppslått bibel.

Noe av det første Arthur og kona, Olga, gjorde da de kom til Norge i 2009, var å ta kontakt med Bergen Baptistmenighet. Begge fant det naturlig å være engasjert i det samme kirkesamfunnet som hjemme.

– Det var ikke lett å komme til Norge uten penger og uten språk, innrømmer latvieren, som har to sønner på 10 og 12 år. – Barn trenger mye i den alderen.

Han mistet både hus, bil og sitt eget firma i hjemlandet. Alle de seks brødrene hans flyttet til Tyskland der faren deres er født. Det kunne også Arthur ha gjort.

– Det ville vært lettest for meg, sier han.

Men Arthur har ikke angret. For 12 år siden var han i Bergen med ungdommer fra menigheten sin. Da sa han til seg selv at om han noensinne skulle flytte noe sted, så ville det bli til Bergen.

– Det er fint her uansett om det regner eller ikke, smiler han.

Elektriker

For fem år siden fikk Arthur endelig bruke utdannelsen sin. Han hadde sendt 40 søknader uten å få napp da en elektriker kom til Bergen Baptistmenighet for å sjekke brannalarmen. Hans gode venn i menigheten, Magnus Frantzen (83), spurte om firmaet hadde behov for flere elektrikere. Kort tid etter ble Arthur oppringt og bedt om å møte på intervju. Det gikk ikke lang tid før han fikk beskjed om at han hadde fått seg fast arbeid. Dermed kunne latvieren forlate rengjøringsjobben. Familien kunne også flytte ut av ettroms-tilværelsen i en kjeller i byen.

Det gjorde inntrykk på Arthur at Magnus Frantzen hadde bedt for familien og sagt at de ville få alt det de trengte.

– Det skjedde, sier Arthur. – Alt bare kom. Gud var med og velsignet.

Møtevert

Magnus Frantzen og kona Ruth (78) har vært med i Bergen Baptistmenighet siden år 2000. Som møtevert ønsker Magnus folk velkommen i kirke.

– Vi inviterer gjerne hjem når det er noen nye, sier de to.

Arthur har vært mye hjemme hos dem.

– Han er like gammel som vårt eldste barnebarn, blunker Ruth. – Vi er eldgamle.

Arthur på sin side kaller de to for bestemor og bestefar.

– Slik er de blitt for meg, forteller han.

I starten syntes latvieren at nordmenn virket snille, men han observerte at de holdt utlendinger på avstand.

– Nordmenn er hyggelige, men så forstår du at det er nesten ingen som stoler på deg før de kjenner deg. Det er nok sånn alle steder.

– Følte oss hjemme

Annerledes var det i kirken. Menigheten snakket med familien på fire, og de ble invitert i besøk hos folk.

– Der var det kjærlighet og vi følte oss hjemme med en gang. Å få litt hjelp til å begynne med var også bra, sier latvieren takknemlig.

Arthur Enders er glad i menigheten sin i Bergen og har påtatt seg ulike oppgaver, både i menighetsråd, husstyre og som vaktmester. Aller ivrigst blir han når han forteller om hjelpearbeidet som han har startet, godt hjulpet av Ruth Frantzen.

Lønna han får for vaktmestertjenesten går uavkortet til «Gi en hjelpende hånd» som sørger for at sendinger med klær og utstyr går jevnlig til Ukraina. Om sommeren arrangerer den ivrige latvieren leirer for foreldreløse barn. Han reiser dessuten jevnlig på evangeliseringsturer til Øst-Europa.

Bli kjent-tur til Latvia

Arthur Enders har også tatt initiativ til, og vært reiseleder på en menighetstur til hjemlandet Latvia.

Hensikten er at Bergens-baptistene skal bli kjent med noen av menighetene som medlemmene deres kommer fra.

Det synes pastor Åge Frantzen er flott.

– Vi blir kjent med deres familier og gudstjenestetradisjon. Vi snakker allerede om hvor vi skal reise neste gang, smiler han. Navnelikheten mellom pastoren og Arthurs gode venn i menigheten, Magnus Frantzen, skyldes at besteforeldrene deres var søsken.

Forelsket

På venstre side av midtgangen, med et lite barn på armen, sitter Laura Kazenauskiene (32) fra Litauen. Laura ble kristen som 20-åring da hun ble kjent med han som nå er mannen hennes, pastorsønnen Martinas Kazenauskas.

De to kom til Norge før første gang i 2009. Mannen, som er fysioterapeut, reiste til Larvik for å male hus i noen måneder, og Laura, som har en mastergrad i historie, kom etter på besøk. Begge ble forelsket i landet.

Ekteparet, og døtrene Daniele (fire år), og Rakele (fire måneder), har funnet seg godt til rette i baptistmenigheten i Bergen. Her er Laura med i menighetsrådet, og her tjenestegjør hun som søndagsskolelærer blant barn som ennå ikke har begynt på skolen.

– Ingen mormor

Laura og Martinas ble overtalt til å flytte til Bergen av kjenninger fra Litauen som savnet nære venner. I år har Laura etablert sitt eget firma, «Renhold i Hordaland» etter å ha jobbet en stund på hotell.

– Det var fint å jobbe på hotell, men jeg ønsket meg ikke tilbake etter fødselspermisjonen. Vi har ingen familie her i landet, ingen mormor som kan hente i barnehagen, og det er viktig for meg å være mest mulig sammen med barna.

Siden norsken ikke er perfekt ennå, stod valget mellom å være ansatt som renholder hos andre, eller etablere noe selv. Laura valgte det siste.

Folk i menigheten har hjulpet henne mye i oppstarten av eget firma.

– De fant kunder og anbefalte meg, forteller hun.

På listen sin har Laura hovedsakelig privatpersoner som vil ha rengjøring jevnlig. Forøvrig har det blitt en del nedvaskingsoppdrag for butikker, skoler og andre bygg.

– Gud velsigner alt, og jeg er veldig takknemlig.

– Føler oss velkomne

En av dem som Laura har knyttet seg til, erBritt Helen Opstad.

– Hennes vennskap har hjulpet oss til å føle oss velkomne som familie, sier den litauiske småbarnsmoren.

Opstad synes ikke hun har gjort noe spesielt, men husker at hun la merke til Laura.

– Jeg så henne. Hun har et fantastisk vesen og er en veldig ressurs. De som kommer til Norge lurer på mange ting. Vi er kalt til å vise omsorg og jeg tar en ekstra runde, backer dem opp og bygger nettverk, forteller hun.

Pastor Åge Frantzen er imponert over både Laura og Arthur.

– De setter seg ikke bak i salen og venter at vi skal serve dem. Du hilser på dem og barna deres, og plutselig er de blitt en del av flokken, sier han, og skyter inn at det var Lauras mann, Martinas, som gikk med kollekten.

Ruth og Magnus Frantzen har lagt merke til hvor tjenestevillige østeuropeerne er. Magnus viser til en situasjon der gulvet i kirken hadde begynt å løsne.

– Man var fortvilet. Det ville koste masse. Da mobiliserte Arthur sine venner og de jobbet dag og natt i en periode, og arbeidet gjorde de gratis.

– Det er slik øst-europeerne er. De har mange flinke arbeidsfolk, og de sier aldri nei når du spør, smetter Ruth inn.

– Ressursmennesker

Strømmen av utlendinger som i dag har sitt åndelige hjem i baptistkirken begynte med båtflyktningene fra Vietnam på 70-tallet. Pastor Frantzen forteller at han har medlemmer i forsamlingen med traumer fra den tiden. Karenerne fra Burma som er del av forsamlingen har opplevd krigshandlinger og uro, og mange er kommet til Norge somFN-kvoteflyktninger.

– Jeg tror FN-myndighetene så hvem som hadde ressurser og ville klare seg, sier Ruth Frantzen. – De som er her er ressursmennesker.

Det eldre ekteparet registrerer at den norske delen av menigheten minker.

– Utlendingene har bokstavelig talt tilført en halv forsamling med tjenestevillige og positive kristne, sier Ruth.

– De sier aldri nei når du spør, kompletterer Magnus.

– Vanskelig

Når gudstjenesten er over er det kirkekaffe, og det er den burmesiske gruppen som har ansvar for godsakene denne dagen. Menigheten setter seg hovedsakelig rundt bord etter nasjonalitet og deler nytt med hverandre på sitt eget språk.

– Det fine er at de ikke har dannet egne menigheter. De er med oss på en felles gudstjeneste, smiler Ruth Frantzen. Hun forklarer at det er lagt opp til samlinger for tamilene, karenerne, en russisktalende gruppe og vietnameserne rundt om i bygget etter kirkekaffen.

– Mange ting du ikke vet

Laura beveger seg mellom ulike venner under kirkekaffen. Hun innrømmer at det har vært utfordrende å flytte til et annet land. Særlig fravær av familie har vært krevende å bære.

– Jeg begynner å gråte hvis jeg snakker om familien. Det er vanskelig ikke å ha dem her, sier hun, og blir blank i øynene.

– Alt du har kjent fra du var barn og som gjør at du føler deg trygg er borte når du kommer til et nytt land. Dessuten er det mange ting du ikke vet.

Hun vil likevel ikke bli værende i det som er vondt.

– Gud har velsignet oss på så mange måter. Vi har ikke familie, men vi har en kirke med venner som gjør at vi føler oss hjemme. Vi har jobb begge to, og når vi ser på våre sovende døtre om kvelden, så takker vi Gud for at de er friske og fine.

– Må skje naturlig

Å finne norske venner har ikke vært lett.

– Vi kjenner bare nordmenn som vi går i kirke med. Vi har venner fra mange nasjoner gjennom jobben til mannen min, barnehagen og kirken. Jeg føler kanskje at nordmenn ikke vil ha så mye kontakt med oss, men det er helt fint. Det må skje naturlig, en gang i fremtiden. Hvis vi finner noen som har de samme interessene vil vi kunne kommunisere, men det har vi ikke gjort.

Laura har ikke vært innom mange norske hjem som gjest.

– Nei, bare som rengjører. I menigheten har jeg vært hos Britt Helen Opstad og vi har fått invitasjon flere ganger som vi har måttet si nei til fordi vi ikke har kunnet.

Familien fra Litauen satser på å bli i Norge.

– Ja, vi bygger hus her og ser at den eldste jenta vår trives veldig godt, så nå blir vi så lenge Gud vil.

Lykkelig

Elektrikeren Arthur Enders ser lyst på livet. Han svarer alltid positivt når noen spør ham om hvordan han har det i Norge.

– Jeg føler meg som hjemme. Jeg snakker av og til med folk fra Latvia og Litauen som sier at de vil hjem, men jeg har ingen ting hjemme lenger. Vi kom hit og ble lykkelige.