Den ordinære friheten, en dag til

I dag jager vi etter det ekstraordinære. Vesten med det amerikanske samfunnet i front, hyller det spektakulære og unike. Det ordinære er nærmest blitt et skjellsord. Vi finner noe av denne søken også innen det nyreligiøse.

Livsprosjektet er å være awesome og fabelaktig. Inn i dette livsperspektivet kommer den kristne troen med sin horisontale hvilepuls, og krysser tvers over kulturens vertikale streben etter å klatre oppover og nå høyest mulig. I den kristne tro hviler ikke hele livsprosjektet på oss og vår awesomeness, men vi kan finne hvile i Guds anerkjennende blikk.

Fra jeg var i mors mage og til jeg er på vei til det fullkomne fellesskapet med Han. Det er denne relasjonen og dette blikket som gir livet og hverdagen mening. Kanskje er det i dette trosspeilet kong David beskriver sitt liv, når han i Salme 139 utbroderer:

«Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.» Salme 139,16.

At vi har en Gud som kommer til oss i det hverdagslige og ordinære, kan i vår søken etter det enestående nesten virke provoserende. For vi kristne søker også noen ganger de spektakulære Gudsopplevelsene som skal gi og gjøre noe helt spesielt i livene våre.

Men et modent kristenliv handler mer om å lære seg og gjenkjenne Jesus i de ordinære tingene og oppleve at han kommer nær der vi er. Det handler ikke om at vi ikke skal forvalte våre evner og gaver, ei heller at vi ikke skal gjøre vårt aller beste, og gjerne litt til. Det handler mer om å komme til en slags veis ende i et jag etter noe som handler om at alt hviler på oss selv. Det handler mer om å skifte tyngdepunktet over på Han som virkelig bærer det hele, som holder hele verden i sin hånd.

I diktet «I den sindige disippelens sjel» beskriver Thomas Merton noe av denne løsrivelsen og frigjøringsprosessen i de siste linjene:

Hvilket valg gjenstår?

Vel, å være alminnelig er intet valg:

Det er den ordinære friheten

Til menn fri for visjoner

Kanskje må man ha levd noen år for å klare å la det synke innover seg hva det betyr. For det handler jo ikke om å være verken tiltaksløs eller fri for ambisjoner og visjoner. Det handler mer om å få kunne slippe taket i roret og overgi seg i Guds hender.

«Nå er det spesielle ved deg at du har blitt helt alminnelig og til og med uten valgfrihet. Du er forbi de sterke meningene, behovene og alt det som livets første halvdel krever og foretrekker. Du trenger ikke visjonene dine lenger, du deltar med glede i Guds visjoner for deg. Slik har alle våre storslåtte drømmer og drømmerne vi var i våre tidlige år omformet seg til En Annens drøm for oss.» skriver fransiskanerpater og forfatter Richard Rohr.

«Vi flytter oss fra sjåførens sete og blir en lykkelig passasjer, som fortsatt får lov til å komme med nyttige forslag til Sjåføren. Heretter er vi en «sindig disippel» som lever i vår egen unike sjel som aldri før. Samtidig lever vi paradoksalt nok innfor Guds eget sinn og hjerte og finner vår plass i den store og evige dansen.»

Det får meg også til å tenke på de avslappende og avvæpnende ordene til Tomas Sjödin 
om at den som finner sin plass, tar ingen annens. Slapp av, her er det både plass og rom nok til alle som vil være med. Du må ikke dytte andre vekk for å presse deg fram. I Guds rike må du heller ikke tråkke over andre for å komme deg framover. Det er plass nok til alle i dette rike.

Det som er interessant er at det viser seg at mens vi store deler av livet streber etter og higer etter de store dager og eksepsjonelle livsbragder, er det noe helt annet som skjer med oss når vi for eksempel blir rammet av sykdom og død. Når mennesket aner at livet kan gå mot en slutt. Da er det nettopp det ordinære og de vanlige dagene man lengter tilbake til. Da er det ikke de store dager man drømmer om, men drømmen om å få oppleve en helt ordinær dag, en gang til.

Livet består av flest vanlige dager. Kanskje det er akkurat det vi kan være takknemlige for.