De har feiret gudstjeneste på en byggeplass i 15 år

Når pastoren lukker øynene, ser han for seg kirken slik den en gang skal bli, 
full av tilbedende mennesker.






Kirken ligger i en av Kairos hurtigvoksende, nye bydeler. Det første som slår meg når jeg kommer inn, er kulden. Iskald trekk jager gjennom kirkerommet, og grunnen er åpenbar: I hallen utenfor mangler endeveggen. Den flagrende presenningen klarer ikke å holde vårkveldens kulde ute.

Det neste som slår meg er varmen fra menneskene som flokker seg rundt oss og ønsker velkommen.

Langvarig prosess

Pastoren leser fra Salme 32 denne kvelden: «Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå.»

I mange år har han gått den veien han opplever at Gud har vist ham. Han drømmer om en levende menighet i bydelen som har grodd frem der det før var bare ørken og sand. De var bare 15 mennesker da menigheten ble etablert en gang på 90-tallet. Medlemstallet har økt, sakte, men sikkert. I dag teller de rundt hundre. Av hensyn til sin egen og medlemmenes sikkerhet, kan han ikke oppgi navnet sitt.

I 1998 fikk de kirketomt av myndighetene. Pastoren og flokken hans gikk rundt på tomten og bad, mens de så for seg det som skulle komme. Tre år senere kom byggetillatelsen. I 2003 satte de opp grunnmuren.

I 2005 sto råbygget ferdig. Et rom i første etasje ble isolert såpass at det gikk an å ha møter der. De hadde verken strøm eller innlagt vann. Det første året tok folk med seg stoler og stearinlys når de kom.

Arbeidet gikk sakte fremover. Dette er ingen rik menighet. Folk kom med det lille de hadde. Kvinnene i menigheten solgte mat og håndarbeid for å tjene penger. Slik ble det etter hvert nok til å male et rom, kjøpe inn lamper og sette opp benker.

Noen ganger kom pengene i absolutt siste øyeblikk, som den gangen et byggfirma begynte å ta ned stillaset fordi menigheten ikke kunne betale for seg. Da kom en e-post som endret alt, fra en amerikansk menighet som ville gi dem 39.000 dollar.

– Det var en perfekt timing. Det ble et sterkt vitnesbyrd for lederen av byggfirmaet, sier pastoren.

Sensitiv sak

Kirken er et lite mirakel. Å få tillatelse til å bygge nye kirker i Egypt er svært vanskelig. Ja, selv reparasjoner av kirker har vært kontroversielt. Gjentatte ganger har selv mindre reparasjoner utløst protester fra ytterliggående muslimer.

President Sisi, som overtok makten i Egypt etter at Det muslimske brorskapetsMohammed Morsi ble styrtet i juli i 2013, har relativt stor støtte blant kristne egyptere. Han har blant annet lovet å bygge opp igjen kirkene som ble ødelagt i hevnaksjonene etter Morsis fall. Han er også den eneste presidenten som noen gang har møtt opp på en koptisk ortodoks gudstjeneste, slik han gjorde i julen i fjor. Likevel har det ikke skjedd nevneverdige fremskritt når det gjelder religionsfrihet under Sisi, sier religionsforsker og Egypt-kjennerKari Vogt.

– Retorikken fra myndighetene vil ha det til at det er full religionsfrihet. Slik er det ikke. Grunnlovens fundament er fremdeles sharia, og i tvister mellom kristne og muslimer, er det så godt som alltid muslimer som går seirende ut.

– Hvorfor er kirkebygging så sensitivt i Egypt?

– Det er et gammelt og samtidig et situasjonsbestemt spørsmål, svarer Vogt og forklarer at spørsmålet går helt tilbake til tidlig middelalderen da kirketårn ikke måtte være høyere enn minareter. På den andre siden har vi i dag et politisk og sosialt klima med økende mistro til kristne.

Trenering

Vogt forteller at det finnes et regelverk for bygging og renovasjon av kirker, men at reglene er «elastiske». Fordi håndhevelsen ofte overlates til lokale myndigheter, kan det være tilfeldig hvem som får medhold eller avslag på søknader.

– Og selv om man får tillatelse, kan nye problemer oppstå hvis naboene klager. Man kan også oppleve at kommunerepresentanter slår seg vrange, eller at det er sen behandling i departementet.

– Samtidig ser man at noen plutselig er heldige og får bygge nytt eller reparere, sier hun og nevner Kairo, der det er reist flere flotte kirker med presidentens tillatelse. Hun beskriver situasjonen i Egypt som usikker og ustabil.

– Mye skjer i kulissene som offentligheten ikke får vite. Det har vært mange fengslinger og begrensninger på ytringsfriheten. Dette rammer ikke bare kristne, men også det muslimske flertallet.

Ny lov

Noe av det som skjer i kulissene, er arbeidet med ny lovgivning for bygging og reparasjon av gudshus.

– Dessverre har prosessen vært preget av lite innsyn og tilbakeholding av informasjon, skriver en kilde i en e-post tilStefanusalliansen. Vedkommende opplyser at man nå holder på med det åttende utkastet til ny lov.

– Det har ikke vært noen form for offentlige høringer underveis, ja, selv ikke ledende biskoper i den koptisk ortodokse kirke kjenner detaljene. Det lille vi vet har kommet gjennom lekkasjer, skriver han. Lekkasjene tyder på at sikkerhetsapparatet fremdeles vil spille en ledende rolle på dette området. Det mener han er svært beklagelig.

Avventende

Nå melder det katolske nyhetsbyrået Agenzia Fides at den nye loven skal behandles av det egyptiske parlamentet i løpet av de nærmeste ukene. Håpet er at lovendringen skal få slutt på noe av forskjellsbehandlingen av kristne og muslimer når det gjelder bygging og reparasjon av gudshus. Men foreløpig er folk avventende. Lignende lovforslag ble presentert både i 2006, 2009, 2011, 2012 og 2014, uten at man kom noen vei.

– Det finnes byer og landsbyer i distriktene og i Øvre Egypt som har en stor, kristen befolkning, men ikke en eneste kirke, sier Safwat al-Bayadi, leder av den evangeliske kirke i Egypt til avisen Al-Monitor.com. Årsaken er regler som går tilbake til det ottomanske kalifatet og som begrenser bygging av kirker nær skoler, kanaler, offentlige bygninger, jernbane og boligområder.

Gjentatte ganger har radikale muslimske ledere oppfordret til demonstrasjoner mot lokale kirker, for så å bruke uroen som argument for at kirkene bør stenge, skriver den amerikanske tenketankenGatestone Institute.

Tro og liv

I den halvferdige kirken i Kairo går menighetslivet sin vante gang med møter morgen og kveld på søndager, kvinnemøte på onsdager, bønnemøte på torsdager og ungdomsmøte på fredager.

– Vi har også møter for eldre og kurs for nygifte, forteller pastoren, som beskriver menigheten som konservativ evangelisk.

Møtesalen i første etasje er enkelt innredet. På podiet står et keyboard og en talerstol formet som et kors. To skjermer på veggen viser bibelvers og sangtekster. Et femtitalls mennesker sitter på benker av det klassiske slaget, slike som har hylle på ryggen med plass til bibler. Alle har tykke jakker på seg. At de er litt få denne kvelden, forklarer pastoren med at det er kaldt. Da holder en del seg hjemme.

Flere fra menigheten har nettopp vært på retreat i Wadi al Natrun, en dal sør for Kairo der det har vært kristent nærvær helt siden kristentroen kom til Egypt. Retreaten har gjort godt, sier han. Nå inviterer han deltakerne til å dele. En mann tar ordet.

– Tro er full visshet om det en ikke ser, sier han.

En annen mann snakker om at problemer blir mindre, hvis en analyserer hva hindringene består av og deler dem opp i mer håndterlige deler.

Ingen ting er umulig

Pastoren er inspirert når han entrer talerstolen.

– «Umulig» er et dumt ord. Ingen ting er umulig for Gud, sier han og innprenter menigheten at de må stole på Jesus. Han er den samme i går og i dag.

Pastoren snakker videre om viktigheten av å bli fylt av Den hellige ånd. Uten Ånden blir menigheten bare en rekke aktiviteter. Ånden gir liv, kraft og styrke.

– Hvis Jesus trengte Den hellige ånd for å gjøre sin gjerning, hva da med oss? utfordrer pastoren.

Etter møtet viser han og kona rundt i de delene av bygget som ennå ikke er ferdig. De stråler av begeistring og forteller med smittende iver om hvor flott dette skal bli. En dag.

Drømmer

En bred sementtrapp fører opp til andre etasje. Der er stummende mørkt. Et par spinkle lommelykter redder oss fra å snuble i mursteinene som ligger spredt utover gulvet. Rommet som skal bli hovedsal er 500 kvadratmeter stort. Foreløpig ser det ut som en kaotisk byggeplass. Men den store scenen og de buede hvelvingene over kirkerommet forteller historien om en liten menighet som tør å drømme, selv om de ytre omstendighetene er så vanskelige at de kan ta motet fra de fleste.

– Jeg ser for meg forsamlingen som skal fylle dette rommet, sier pastoren. – Jeg tror at Herren vil fylle dette rommet med mennesker som tilber ham.

– Hvis ikke Jesus kommer igjen før vi er ferdig, da.