Daglig død

Å bære Jesu død med seg in­ne­bæ­rer dag­lig ka­pi­tu­la­sjon, en til­syne­la­ten­de over­gi­vel­se til om­sten­dig­he­ter som li­ke­vel er under Guds kon­troll.

«Vi bærer all­tid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli syn­lig i den.» (2.Kor 4,10).

Jeg har en venn og kol­le­ga som heter Tommy. Han bar et kors fra Lin­de­nes til Nord­kapp og fra Å i Lo­fo­ten til Gren­se Ja­kobs­elv. På den måten teg­net han kor­sets merke over Norge.

Da han prøv­de å gå gjen­nom Egypt med det samme kor­set ble han ar­res­tert og fengs­let i Kairo.

For noen år til­ba­ke var det mange «korsvand­re­re» som dro rundt i ver­den med store tre­kors på ryg­gen. De var vit­ner om Jesu død og ble både re­spek­tert og lat­ter­lig­gjort når folk møtte dem på lande­ve­gen.

Fy­sisk død er den siste fien­den vi skal møte. Sam­ti­dig sier Pau­lus at vi all­tid bærer Jesu død med oss i vår kropp. Der­for er Jesu død ingen fien­de, men sna­re­re en hjel­per «for at også Jesu liv skal bli syn­lig i vår dø­de­li­ge kropp» (v. 11).

Å bære Jesu død med seg in­ne­bæ­rer dag­lig ka­pi­tu­la­sjon, en til­syne­la­ten­de over­gi­vel­se til om­sten­dig­he­ter som li­ke­vel er under Guds kon­troll.

Den som lar Jesus være Herre, har ikke len­ger kon­troll i eget liv.

Fokus på pri­va­te drøm­mer og in­ter­es­ser står i kon­trast til at Jesu liv blir syn­lig gjen­nom oss.

Å leve et Kris­tus­liv in­ne­bæ­rer å legge ned sitt eget. Det betyr ikke at jeg er uten an­svar selv, eller at jeg kan skyl­le på andre når noe går galt. For Jesus, min nye Herre, har stør­re kjær­lig­het til meg enn den jeg hadde til meg selv.

Dess­uten har han kjenn­skap til alle mine skrø­pe­lig­he­ter.