Da Gud grep inn (5)
Jeg avslutter i dag denne ukens andakter med noe min kone Torill og jeg opplevde for 15–20 år siden.
Vi skulle på julehandel i Haugesund. Regnet klasket ned, og det dannet seg etter hvert mye vann i hjulsporgrøftene i veien. Jeg prøvde å holde meg i kanten av disse, og det gikk greit siden jeg kjørte i nokså moderat fart.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men plutselig var det ikke lenger hjulspor, og det fløt av vann på veien. Jeg prøvde å bremse ned, men enten var det for seint, eller så var det akkurat det jeg ikke skulle ha gjort.
Bilen seilte bokstavelig talt sin egen sjø. Jeg har opplevd å komme på gli på is. Det hadde jeg i alle fall til en viss grad kunne styre. Det kunne jeg ikke nå.
Jeg fløt som en båt tatt av strømmen bortover i venstre fil uten å kunne gjøre noe som helst. En forferdelig følelse!
Da opplevde vi det utrolige. Det kom ingen trafikk i motgående felt. Vi seilte sikkert 50–100 meter før bilen vår igjen fikk feste, men ikke én eneste bil kom imot oss.
Først da vi var kommet oss tilbake i høyre felt kom de, som en tett kolonne: personbiler, busser, lastebiler og trailere.
Vi var helt skjelvne – og takknemlige – både Torill og jeg. Takknemlig til Gud som hadde bevart oss på underfullt vis.
En Gud som gir sine engler befaling om å bevare oss på alle våre veier, og i hvis hånd våre tider er.
