Da det ble krise i ekteskapet ble løsningen å jobbe med rusmisbrukere
Når folk spurte dem hvilken terapi de brukte, fikk de til svar at «vi har Den hellige ånds terapi».
Synnøve og Agnar Westli var blant de 25.005 parene som giftet seg i 1964. En telefon til Statistisk Sentralbyrå viser at det ikke fins noen statistikk over hvor mange av dem som fortsatt holder sammen.
- Du forsvinner ut av statistikken til du blir skilt, får vi vite.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nye mål - alltid sammen
16. mai var det bilde av ekteparet i Dagen. Synnøve hadde sendt inn bilde og tekst uten Agnars vitende, og han ble rørt da han leste det hun skrev: «I 50 år har vi holdt hverandres hender.
I gode solskinnsdager - så spennende og romantisk! I storm og skyet vær, - så trygt og sterkt! Et utfordrende, spennende og tøft liv sammen. Hånd i hånd går vi stadig videre! Nye mål, men alltid sammen!
- Det var hjertet til Synnøve som hadde skrevet det, kommenterer Agnar.
På flyttefot 20 ganger
I løpet av de første 50 årene har ekteparet fått tre sønner og sju barnebarn. De har vært på flyttefot 20 ganger og har opplevd mange små og store Guds mirakler.
De har investert i rusmisbrukere og levd tett på ungdomskulturen. Agnar er fast med på ungdomssamlingene til Credokirken i Bergen, og når de reiser på leir, drar de ofte begge to - gjerne på motorsykkel.
- Første gang vi brøt opp var det fordi vi opplevde et kall til å hjelpe de som var hjelpeløse og oppgitt av samfunnet. Under Jesusvekkelsen på 70-tallet var det mange rusmisbrukere som fikk et møte med Jesus, med de utfordringer som det førte til. For hvem skulle ta seg av dem? De trengte mer enn forbønn og et klapp på skulderen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Synnøve og Agnar koblet med et vennepar som hadde visjon for å starte et rehabiliteringssenterarbeid på Vestlandet.
- Der startet vårt eventyr med Jesus, forteller Synnøve.
Et påskudd
Som ung gikk de i samme menighet og bodde ikke så langt fra hverandre. Han bodde i blokk, og hun i enebolig. Agnar hadde fått seg motorsykkel, og trengte et sted å sette den. Det fant han hjemme hos Synnøve.
- Jeg syntes hun var en vakker, ung dame. Motorsykkelen ble et påskudd for å treffes og dra på turer sammen, forteller Agnar.
Mødrene la ikke skjul på at de gjerne skulle sett dem gift. Synnøves mor døde like før de ble kjærester, men hans mor ble en god og omsorgsfull støtte og hjelp, spesielt i de første årene, forteller hun.
Krise på hjemmebane
Fire måneder etter frieriet giftet deg seg. Så fikk de tre gutter i løpet av fire år. Med full jobb og et altoppslukende engasjement i menigheten for Agnar sin del, ble det krise på hjemmebane.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Løsningen ble å dra til Vestlandet for å bo og jobbe med tidligere rusmisbrukere.
- I ettertid kan det virke som galskap, men kallet fra Gud og det å kunne arbeide sammen om noe meningsfylt, ble redningen for et slitt forhold, sier Synnøve og konkluderer med at de måtte legge bak seg det som hadde vært for å komme videre.
- Ante dere hva dere gikk til?
- Nei. Vi hadde ingen erfaring og hadde ikke peiling på rehabilitering, bortsett fra at vi hadde vært mye sammen med ungdom med rusproblem. Vi var fulle av eventyrlyst og tenkte ikke så mye på konsekvensene. Vi bare satset alt, sier Synnøve.
Styve gard
På Voss startet de opp Styve Gard, som senere ble kjøpt opp av Kirkens Sosialtjeneste.
Når folk spurte dem hvilken terapi de brukte, og hva de gjorde, fikk de til svar at «vi har Den hellige ånds terapi».
- For noen ble det naivt, og for andre veldig bra, kommenterer Agnar.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da de reiste til Vestlandet ante de ikke hva de skulle leve av.
- Mange ganger visste vi ikke hva vi skulle spise til frokost, men på morgenen sto det banankasser fulle av mat, forteller han.
Ett rom
Han roser Synnøves evne til å skape et hjem - uansett hvor de bodde.
- Det kunne nok være en belastning for sønnene våre, men som en av dem sa det i et intervju: «Hjemme for meg er der mamma og pappa er». Det var et tungt svar, sier Agnar.
På Styve Gard hadde familien bare ett rom der ingen andre hadde adgang. Soverommet til Synnøve og Agnar delte de tidvis med spedbarn som var født narkomane, og som måtte avvendes.
Fortsatt hender det at de møter noen av de ungdommene de fikk hjelpe. I slike stunder tenker Agnar at «dette er lønna vår».
Ulike personligheter
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Synnøve og Agnar beskriver seg selv som to nokså ulike personligheter. Mens hun var stille og beskjeden og sa lite, var han utadvendt og hadde lett for å prate.
- Vi har gått en vei i det å være åpen mot hverandre. Hvis ikke vi gjør det, frykter vi at det vil skjære seg. Vi snakker om alt, sier Agnar.
Synnøve understreker betydningen av å velge en kristen ektefelle. Ekteparet har bedt mye for hverandre, for som Agnar sier; den jeg ber for, kommer jeg overens med.
De siste 25 årene har ekteparet vært medlemmer i det som i dag heter Credokirken. Der har de undervist på bibelskolen og vært aktive i menighetens omsorgsarbeid. Det har blitt mye reising til menigheter andre steder.
- Det var livet for oss, sier de, og legger til at de har et sterkt ønske om å leve i det Gud har for dem.
- Tiden går. Det kan vi ikke gjøre noe med, men den tiden som kommer er vår mulighet og utfordring, sier Agnar.
Dagen
