Brente barn – i de fleste leire?

Det er utrolig befriende: Når vi lever i lyset, har vi intet å frykte.

Denne våren må med rette kunne kalles de brente barns vår. Det startet medFrelst-serien i VGTV. Der fikk vi sterke møter med mennesker som i enkelte karismatiske miljøer har vært utsatt for det de opplever som åndelig maktovergrep, et formidabelt ytelsespress og noe nær mental hjernevask og manipulering. Det har ført til at mange har fått brannskader og forlatt både kirke, menighet og Gudstro.

I kjølvannet av Frelst kom det opp at slike forhold har gjort seg gjeldende i flere andre menigheter og organisasjoner:Ungdom i Oppdrag, enkeltstående karismatiske menigheter, flere sammenhenger knyttet tilPinsebevegelsen, andre.

I sammenhenger som ytre sett framsto som trygge, tillitvekkende og samtidig radikale evangeliseringsbevegelser, ble ivrige ungdommer påført ubotelige skader, blant annet på grunn av uforstandig lederskap. Det er sjelsrystende og dypt tragisk.

Men hva så med oss som tilsynelatende har gått klar av disse vårstormene? Jeg tror vi har liten grunn til å sitte på vår høye hest og resitere «Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst». Sannheten er at slike elementer finnes i de fleste kirkesamfunn og organisasjoner. Men hos bare et fåtall kommer det opp i dagen.

Fra min egen sammenheng iDELK har vi en forhistorie på dette. For omkring tyve år siden gikk de daværende lederne ut med en offentlig bekjennelse hvor de beklaget – ikke maktovergrep og åndelig manipulering som i trosmenighetene, men at en for lovisk forkynnelse og skolens kristendomsundervisning noen steder hadde gitt mange en taperopplevelse, påført unge mennesker sår og fratatt en del av dem troen. Det var et ærlig oppgjør det sto respekt av og som høstet bred anerkjennelse iKristen-Norge.

Senere har det kommet for dagen at det som var et prisverdig trinn én, i liten grad ble til det lovede trinn to, en troverdig oppfølging overfor enkeltmennesker som var rammet av nettopp det DELK bekjente. Mens Ungdom i Oppdrag nå sender brev med invitasjon til samtale til mange hundre av sine tidligere utsendinger som har møtt noen mørke sider ved organisasjonens virksomhet, skjedde ikke det samme i DELK.

Men nettopp denne stormfulle våren, mens vi satt tilbakelent og fulgte hoderystende Frelst-stormen, fikk også vi noen henvendelser som meldte om samme sak: Hvor blir det av den utstrakte hånd og den hjelp de sa vi skulle få? – Det er blittvår utfordring å ta tak i framover.

Uansett – hva har denne våren lært oss? Mye – blant annet dette: en erkjennelse av feil blir verdiløs når den spekkes med forbehold og mangel på ydmykhet. Og dertil: en type kristendom preget av prestasjon, høyspent åndelighet og store følelsesforventninger er grunnleggende destruktiv enten man er ungdom eller voksen.

Et fellesskap basert på nåden i Kristus og hvahan har gjort til min frelse, er og blir basis for en frigjort kristentro. Hvor vi både kan hvile i nåden og være brennende i ånden. Og hvor det også er rom for ros og anerkjennelse – og å stille spørsmål og ytre seg kritisk. Det er utrolig befriende: Når vi lever i lyset, har vi intet å frykte.