Bønnens liv
Trenger jeg å be? Dette spørsmålet blir mer og mer fremmed for meg. For meg er det å be som å puste. Det er et liv.
«Vær alltid glade, be stadig, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.» 1. Tess 5,16-18
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Disse versene er ikke først og fremst ment å være krav: Ta deg sammen! Nå må du takke, nå må du be! Og bit tennene sammen og takk Gud under alle forhold!
De er snarere løfterike invitasjoner til å være sammen med Gud. Bønn er først og fremst fellesskap.
Blir det ikke påtvunget å alltid være glade? Jeg tenker at vi som Jesu disipler har en grunnleggende glede i det vi har i Kristus.
Denne gleden omfavner alle livsforhold og gjør at vi alltid har noe å glede oss over. Det er en eksistensiell glede om du vil!
Be stadig, eller uavlatelig som det står i den greske grunnteksten. Det er her pustingen kommer inn!
De aller fleste av oss puster uten å tenke over det. Vi puster ut og vi puster inn!
Så kan vi være mennesker som puster ut bønner i hverdagen. Noen ganger er de stumme sukk og andre ganger setter vi ord på bønnene. Og så vil du oppleve at Herren puster på deg og minner deg om å be spesielt for noen mennesker rundt deg!
Her om dagen brøt jeg inn i en samtale med en nær slektning og sa: «Nå må vi be!» Og så ba jeg, etter min mening ei tørr bønn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etterpå angret jeg nesten at jeg hadde bedt. Kanskje var jeg vel frimodig? Men dagen etter fikk jeg en glad telefon: «Vi har fått bønnesvar!»
Så handler ikke bønn først og fremst om å prestere eller å få bønnesvar. Bønn er et livsfellesskap med den levende Gud.
