Bønn om visdom
Jeg skrev i går om et tilfelle der Gud ga meg det jeg skulle si, i en situasjon hvor jeg var i villrede om hva jeg skulle si eller gjøre. I dag siterer jeg en tilsvarende situasjon fra A. Fibigers bok: Guds Lam.
Her skriver han om en misjonær som fryktet spetakkel på et møte han skulle ha: «Gårdsmisjonær Clausen la ved et møte merke til en illevarslende slyngel, en stor og sterk råtamp midt i en sverm av urostiftere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så grep han rådsnar tyren ved hornene, gikk bort til ham og la armen fortrolig rundt hans hals og hvisket at han kunne nok se at alle disse fyrene hadde i sinne å lage fest; men han ville sette uhyre stor pris på om han ville hjelpe ham; Clausen, til å holde litt justis på dem; for de måtte jo ha respekt for ham – han så jo så kraftig ut. Og fyren rettet seg opp og lovte, at hvis noen våget å kny, så skulle han nok holde skikk på ham, og Clausen kunne bare begynne.
Og så gikk møtet storartet.»
Jeg tenker at jeg har vært altfor lite oppmerksom på den fantastiske muligheten det er å kunne be Gud om visdom i alle situasjoner. For Bibelen oppfordrer jo oss til det.
Jakob 1,5 sier: «Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.»
To vers fra en gammel sang:
«Vis meg veien, kjære Frelser, til å mere ligne deg, så ditt rene skjønne bilde, også sees kan i meg.
Vis meg veien, kjære Frelser, til en tro så sterk og klar,
at jeg midt i tidens mørke ser din klarhet underbar.»
