Avbrytelsens velsignelse

«Det er digresjonene som fører samtalene framover.» Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker at jeg likte det. For digresjoner kommer stadig. Og ofte fører det med seg mange fine omveier til det vi hadde tenkt å si. Omveier som kan vise seg å være gull, som kan vise seg å bli det viktigste poenget med hele samtalen.

På mange måter er digresjoner et slags avbrudd: Jeg har kanskje et visst mål med en samtale, men underveis går vi noen runder – vi blir avbrutt før vi kommer til målet. Så er det nettopp i avbruddene de viktigste tingene kan skje.

Har du tenkt på at Jesus, når vi leser om ham i evangeliene, ofte gjorde de største tingene når han ble avbrutt?

De av oss som har gått på søndagsskolen husker kanskje fortellingen om den lamme mannen som ble firet ned gjennom taket av vennene sine; de avbrøt Jesus midt i det han holdt på med for at Jesus kunne røre ved den lamme. Eller den om kvinnen som rørte ved kappen til Jesus.

Jesus var egentlig på vei til Jairus sitt hus for å helbrede hans datter, så kommer denne kvinnen som de færreste ville ha med å gjøre. Men Jesus lar henne komme, møter henne, ser henne, gir henne et nytt liv.

Eller hva med det første underet vi leser om at Jesus gjorde, det med vannet som ble til vin? Da Jesus var på bryllupsfest og sannsynligvis hadde det trivelig med vennene sine, ble han avbrutt av moren som ville at han skulle redde vertskapets ære og sørge for nok vin til alle.

Og uten unntak: Jesus tok imot avbruddene med åpne armer! Han benyttet avbruddene til å dele Guds godhet, røre ved mennesker, velsigne dem med helse, med tilgivelse, med vin i overflod.

Selv er jeg ikke alltid like glad for å bli avbrutt. Jeg har ofte en tanke for hva som skal skje den neste timen, og kan bli litt småirritert dersom noe skulle forstyrre mine planer.

Men så hender det at jeg tar til vettet, og tar imot hendelsene som kommer i min vei. Og oftest skjer nettopp det: avbruddene blir til velsignelse! Av og til i form av en god samtale med en annen, andre ganger i form av gode menneskemøter som skaper glede i både mitt og den andres liv – eller andre ting.

Jeg ser for meg Jesus da han merket at det begynte å rasle over ham, da noen begynte å lage hull i taket. Jeg tror han smilte! Jeg tror han etter hvert lo godt av oppfinnsomheten til de fire vennene som hadde med seg den lamme kameraten sin. Jeg tror Jesus elsket deres iver for å komme nær ham, og at han tok imot avbruddet med åpne armer.

Det samme tror jeg skjedde i bryllupsfesten. Jeg ser for meg hvordan han fulgte med kjøkemesteren på avstand, for å se om han likte den nye vinen.

Jeg ser for meg hvordan han humret i skjegget og ga high five til de ferske disiplene som storøyde fulgte med i det som skjedde! Jesus ble velsignet. De ferske disiplene ble velsignet. Mottakerne ble velsignet.

Alle avbrudd er imidlertid ikke like ønsket. Som det avbruddet vi alle har fått inn i livene våre i disse dager: krigen i Ukraina. Vi er avbrutt. Og hjertene våre vrir seg over det vi ser utspille seg! Vi gråter, vi roper til Gud.

Jeg håper virkelig vi vil se en ende på dette vonde snarest mulig! Men uavhengig av hvor lenge dette varer: krigens ofre vil de neste dagene og ukene banke på de norske dørene våre – flere har allerede kommet. Hvordan tar vi imot dette avbruddet?

Nå har vi sjansen til å ta det imot med Jesu sinnelag! Nå har vi sjansen til å la oss avbryte i våre vanlige, behagelige liv, og våge å takke ja til avbruddet, til velsignelsen disse gjestene kan komme med. Ja, for jeg tror faktisk det kan være store mengder velsignelse også i slike avbrudd, selv om årsaken til at de kommer er ufattelig vond.

Ingen av oss ønsker krigens gru! Men vi kan ta imot dem som nå står på dørstokken vår, slik Jesus tok imot kvinnen som rørte ved kappen hans: med varme, med kjærlighet, med empati, med omsorg – kort sagt: vise Guds kjærlighet i praktisk handling.

La oss ta imot avbruddene som kommer i vår vei! La oss ta dem imot som den velsignelsen de kan være. Og la oss med det leve ut Guds kjærlighet til menneskene vi møter.