Aktiv dødshjelp - en trussel mot individet og samfunnet

Mer enn noen gang er samfunnet vårt truet av ideologiske strømninger, der grunnleggende verdier vårt samfunn har vært tuftet på er under hardt press og langt på vei står for fall. Dette kommer ikke minst til syne i spørsmålet om aktiv dødshjelp.

Vi er i dag vitne til at flere og flere tar til orde for aktiv dødshjelp.

I TV2-nyhetene for en tid tilbake (24.04.2015) kunne vi høre om at flertallet i befolkningen mener aktiv dødshjelp bør være tillatt i Norge, dette, på bakgrunn av en meningsmåling TNS Gallup har utført for TV2.

Det har i den norske befolkning fått lure seg inn en tenkning og en bevissthet om at dødshjelp er en barmhjertighetshandling og således etisk forsvarlig. Utviklingen er skremmende.

Mer enn noen gang er samfunnet vårt truet av ideologiske strømninger, der grunnleggende verdier vårt samfunn har vært tuftet på er under hardt press og langt på vei står for fall. Dette kommer ikke minst til syne i spørsmålet om aktiv dødshjelp. Men aktiv dødshjelp må avvises på det sterkeste. Dette av flere grunner.

Myndighetene eller øvrigheten kan ikke legalisere eller være ansvarlige for utøvelse av aktiv dødshjelp, da det er dens absolutte krav og oppgave å beskytte og verne om menneskelivet under alle forhold i livet. Der øvrigheten ikke tar dette ansvaret og går på kompromiss med dette grunnleggende prinsippet, er samfunnet på vei ned i perversjon og menneskeforakt, og har således utspilt sin rolle som samfunnets beskytter.

Enkeltmenneskets frihet står alltid i forhold til menneskeverdet, og kan ikke løsrives fra det. Der staten/myndighetene tilsidesetter menneskeverdet som det absolutte til fordel for individuelle behov, det være seg bekvemmelighets hensyn, ønske om å unngå lidelse og så videre, vil rettsstaten være truet, fordi forføyningen over livet ligger hos enkelt mennesket med øvrighetens velsignelse.

Konsekvensene av en slik tenkning har vi allerede sett i forbindelse med abortloven. Det påbegynte menneskelivet i morsliv har ikke rettsvern, det vil si hvor myndighetene beskytter og verner mot overgrep og død.

Enkeltmenneskets frihet kan heller ikke løsrives fra en samfunnsmessig verdiforankring. Det vil i sin ytterste konsekvens avstedkomme anarkisme og lovløshet.

Enkeltmenneskets frihet er betinget av samfunnets lover og regler, der myndighetene er samfunnets beskytter mot vold og overgrep. Aktiv dødshjelp er derfor samfunnsfiendtlig og en trussel mot enkelt individet.

Lidelse som begrunnelse for myndighetenes legalisering av assistert dødshjelp får uante følger.

Hva med alle de mennesker som har psykiske lidelser?

Mange selvmord skjer nettopp på grunn av slike lidelser. Rent prinsipielt skulle det da være rom for at også mennesker i en slik situasjon skal kunne be om assistert dødshjelp.

I krigssituasjoner vil det være mennesker som heller vil dø fremfor å leve på grunn av de store påkjenningene knyttet til krigshandlinger.

Hva med alle de mennesker som lider på grunn av ulike handikap?

Hva slags samfunn ser man da for seg etter hvert, et menneskeliv uten lidelse?

At store lidelser ikke gir myndighetene rett til å gi dødshjelp, vitner selve livet om. Livet innebærer lidelse, enten man vil eller ikke. Dermed handler det om å akseptere lidelsen som en del av livsbetingelsene. Statens og samfunnets oppgave i denne sammenhengen blir å lindre og dempe menneskers lidelse og smerte.

Som kristne i verden skal vi alltid holde frem den kristne begrunnelsen for synet på aktiv dødshjelp. Når det i sin alminnelighet blir viktig ikke å sammenblande kristendom og politikk, så gjelder det i de spørsmålene som er underlagt fornuften, og som Guds ord ikke sier noe om, det være seg miljøsaker, skattepolitikk, veibygging, innvandring, oljeboring og så videre.

Når det gjelder aktiv dødshjelp, etterlater Guds ord oss ingen tvil om hva som er rett i dette spørsmålet.

Gud er livets herre. Det er bare han som til syvende sist rår over enkeltmenneskets liv og helse. Intet enkeltmenneske har rett til å bestemme eller forføye over sin livslengde.

Selvmord, enten det skjer ved egen hånd eller ved hjelp av andre på oppfordring, er brudd på det femte bud, og synd mot Gud.

Etter kristen tro er det Gud som gir og tar livet tilbake. Jesus tok ikke livet av de lidende, selv ikke av den som hadde det aller verst. Derimot hjalp han den syke og lidende.

Dette bør fremholdes, også i den politiske debatten. Alle politiske partier har en ideologisk forankring. Den ene begrunnelsen er ikke mer legitim enn den andre. En kristen begrunnelse mot aktiv dødshjelp hører med.

----------

Si din mening i kommentarfeltet nederst på siden - ogfølg også debatten på våre Facebook-sider.